Ayesha Wolasmal: Med hjertet på to steder

Men hva driver henne?

Jeg møter Ayesha rett etter kl. 12 en regnværsdag i mai 2024. Hun er nettopp flyttet hjem fra Afghanistan, og forklarer at leiligheten er tilnærmet umøblert idet vi går gjennom den pittoreske bygården. 

I løpet av morgenen har hun hatt venner og kjente inn og ut av leiligheten, akkurat slik hun liker det.

– Hvordan er det å være hjemme igjen i Norge? 

– Åh, det er helt fantastisk! utbryter hun mens vi stiger opp i andre etasje i bygget i bydelen hun er vokst opp i. 

Ligger i blodet

Ayesha er hjemme igjen. Tilbake til sitt “safe space”, Oslo – etter mange år i det mange vil se på som en ukonvensjonell og risikofylt arbeidsplass. Ayesha forteller at det å være hjemme igjen er paradis på jord. 

– Jeg er nesten besatt av Oslo. Dette er mine gater, min asfalt. Jeg har vært på farten i så mange år, det å komme hjem er helt spesielt. Jeg er 30 sekunder fra Akerselva – elva mi, forteller hun.

Ayesha Wolasmal er datter av de første afghanske politiske flyktningene som kom til Norge. I 1986 landet de på Fornebu, moren iført hæler på den kaldeste vinterdagen. Året etter kom Ayesha til verden. 

I barndomshjemmet på Grünerløkka var det ikke lov å snakke norsk. Foreldrene, spesielt faren, var opptatt av at de skulle lære morsmålet, pashto. Ayeshas far, Mohammad Hassan Wolasmal var journalist og redaktør hele sitt voksne liv. Han drev sine egne aviser i Afghanistan, Pakistan og Norge. Familien flyktet fra Afghanistan til Peshawar i Pakistan i 1980. 

Under oppholdet i Pakistan publiserte Mohammad en avis hvor han kritiserte de pakistanske myndighetene. Dette medførte at han ble drapstruet. Gjennom FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ble han og familien sendt til Norge som flyktninger. Resten er historie. 

Ayesha har en stor søskenflokk: fire helsøsken og seks halvsøsken. I søskenflokken har blant annet Ayesha og broren Yama Wolasmal adoptert samfunnsengasjementet de vokste opp med, og begge har fulgt tett i pappas fotspor: Yama er en anerkjent journalist, og er for tiden utenrikskorrespondent for NRK, med base i Beirut. Ayesha har også erfaring som journalist, i tillegg til de mange andre rollene hun har tatt på seg gjennom karrieren. De siste årene har hun jobbet med kvinne- og barnehelse, og vaksinering i Afghanistan. 

Trives i kontraster

Ayesha er en utålmodig sjel. Hun flyttet inn i leiligheten vi sitter i, for tre dager siden, og har allerede rukket å male alle rommene. Gulvene er teppelagte, og mellom stuen og den åpne kjøkkenløsningen står et spisebord fullt av frukt og snacks til de mange besøkende som er forventet å komme innom i løpet av dagen. Jeg tilbys afghansk te idet jeg setter meg ned med henne. 

Det er viktig for Ayesha å bevare hjemmefølelsen, spesielt ettersom hun er så mye på farten. 

– Komfort er skikkelig viktig for meg, både hjemme og mens jeg er ute i arbeid. Jeg har en krevende jobb, så jeg må gjøre det jeg kan for å få inn komforten der det er mulig. I Afghanistan reiser jeg med puter, dyner og allslags som gir meg komfort, sier hun og trekker på smilebåndene. 

– Hva gjør jobben din utfordrende? 

– Jeg elsker jobben min, men den er krevende. Det er ikke bare å gå på kontoret. Det er ofte lange reiseveier, dårlig infrastruktur og spesielle klesskikker. Ting er veldig tungvint. Men samtidig så fungerer det godt for meg. Jeg trives godt i enorme kontraster. Jeg må…

– Yte for å nyte?

– Ja! Nettopp, nikker forfatteren. 

– Har du alltid vært utålmodig? 

– Ja, alltid. Og vi bor jo i et land hvor folk har så god tid. Samtidig har vi jo ikke det, for alle snakker om tidsklemma. Det er krevende å være utålmodig i et tålmodig land, samtidig som det er en luksus å bo i et land hvor folk jevnt over lever veldig gode liv. Så det prøver jeg å minne meg selv på. 

Ayesha er dessuten dyktig på å utsette ting hun ikke liker. Hun er det hun kaller selektivt utålmodig og en god prokrastinerer.

– Jeg vet ikke hvor mange tusen jeg har tapt i reiseutgifter fordi jeg ikke har giddet å gjøre reiseregnskap. Business er ikke min sterkeste side. Strategi, derimot, det er jeg god på, sier hun med glimt i øyet. 

– På hvilken måte? 

– Kommunikasjonsstrategier, for eksempel. Strategier man anvender i familiære relasjoner, kan også anvendes i politikk. Hvordan man evner å kommunisere, med tone og form, er i prinsippet likt. God kommunikasjon må man praktisere i alle relasjoner, og jeg har den samme “verktøykassa” om jeg er i dialog med et barn i trassalderen eller et medlem av Taliban. Jeg er opptatt av å se mennesker, og å møte dem der de er. 

Møte med Taliban

Ayesha har jobbet i veldig tunge miljøer, og ofte mannsdominerte yrker. Forsvaret er et av de stedene.

– Jeg liker å jobbe med menn. 

– Hvorfor det? 

– Man blir jo hardhudet, for det er så mye som skjer implisitt mellom ulike kjønn. Jeg opplever at det forbereder deg på livet, den stille motstanden. 

– Apropos forberedt på livet… hvordan var ditt første møte med Afghanistan? 

– Jeg var 11 år gammel første gang jeg reiste dit med familien min. Jeg kjedet meg, det var varmt, og det var fattig. Disse stakkars barna som gikk rundt og tigget på gatene, rørte noe i meg. Jeg spurte mamma om jeg kunne ta dem med meg hjem for å mate dem og dusje dem. 

Ayesha beskriver også et strengt regime hun ikke helt forstod seg på. Taliban styrte også på den tiden, og det var blant annet ordre om portforbud. 

– Forstod du på den tiden hva Taliban var? 

– Jeg forstod at det var mennesker vi skulle være redde for. Jeg var ikke redd selv, men så at de voksne rundt meg var svært forsiktige. Ble det spilt musikk, var det viktig at det ikke var for høyt. Og bekledning – altså det å dekke seg til fra topp til tå – var viktig. Ellers kunne vi få Taliban på døra. 

Ayesha startet arbeidet sitt i Afghanistan som soldat i Forsvaret. Året var 2007, og Ayesha var bare 19 år gammel. Hun gjennomførte førstegangstjenesten og dro på oppdrag som tolk for PRT-sjefen (PRT er en stabiliseringsstyrke, journ.anm.). I rollen som tolk fikk hun delta på møter med provinsmyndigheter, politi og afghanske sikkerhetsstyrker. Med politisk teft og en unik forståelse for både norsk og afghansk kultur, ble hun raskt tildelt en rådgivende rolle. 

– Hvordan opplevde du å tjenestegjøre i Afghanistan?

– Det er på mange måter en av de beste periodene i livet mitt. Jeg følte meg mest som en “armed humanitarian”. Jeg var veldig ung, men det å være så sentral i kommunikasjonen som foregikk, medførte et enormt ansvar. Også elsket jeg samholdet i Forsvaret. 

– Er det en spesifikk hendelse du husker spesielt godt fra tiden i Forsvaret? 

– På 20-årsdagen min stod Espen Barth Eide og Raymond Johansen og sang bursdagssangen for meg på flystripa i Meymaneh. Det var veldig gøy, sier Ayesha og smiler. 

Den tidligere soldaten forteller at hun jobbet tettest på sjefene i Forsvaret, og at hun hadde et fortrolig forhold til dem. Ayesha opplevde at hun ble akseptert for den hun var av sine ledere. 

– Jeg fikk mye tillit og hadde ganske frie tøyler, sier Wolasmal. 

– Hvorfor fikk du så mye tillit, tror du?

– Fordi jeg er en uformell og ærlig type. Og greia med ærlige typer er at du vet hvor du har dem. Dessuten er jeg god på rolleforståelse, forteller hun. 

Igjen er vi inne på relasjonsbygging – en av grunnpilarene i Ayeshas liv, både karrieremessig og privat. Mange av Ayeshas oppnåelser kan attribueres nettopp det: tydelig kommunikasjon og mellommenneskelige egenskaper. 

– For meg er det utrolig viktig å skape en relasjon med alle jeg møter. Fra dresskledde menn rundt et møtebord til blomsterhandleren over gata. Jeg har en lik tilnærming til alle rundt meg. Det kan være både energigivende og energikrevende.

Mistet bestekompisen

– Har du kjent på en rollekonflikt mellom det norske og det afghanske i deg? 

– Nei, overhodet ikke. Jeg er norsk med afghanske foreldre. Jeg har ikke norske farger, men jeg føler meg norsk. Bodil, moren til Simen Tokle, en god kompis av meg, sa det så godt en gang. Hun sa: “Du har et hjerte, men det er delt i to – den ene delen er afghansk, og den andre delen er norsk”. Det føler jeg oppsummerer meg ganske godt. Jeg henter det beste fra alle kulturer, men kjernen min er norsk og afghansk. 

Simen Tokle var en norsk offiser som tjenestegjorde som fenrik i Kystjegerkommandoen. Ayesha og Simen ble gode venner mens de begge tjenestegjorde i Afghanistan i 2007. Han ble drept av en veibombe 27. juni 2010. Ayesha snakker varmt om sin avdøde kamerat.

– Han var egentlig en veldig introvert type, men vi bondet veldig over en sånn sær humor. Han var ute på mange skarpe oppdrag, så det ble en intensitet i relasjonen vår. Jeg stod ofte og ventet på han i leiren med Cola og godteri når han kom tilbake igjen fra oppdrag, og så satt vi på kontoret mitt og hørte på Journey. Han var en ordentlig fin fyr. Og veldig morsom… sarkastisk, sier hun ømt. 

Hva er ditt beste minne med Simen?

– Det var en gang vi hadde fått tak i sololje. Vi smurte oss inn og la oss på soltaket i leiren. Vi ble altså så solbrente, sier hun og humrer. 

Du har opplevd mye i livet ditt, Ayesha. Har du opplevd et slags vendepunkt? 

– Det var nok når alt raknet i Afghanistan – da Vesten trakk seg ut og Taliban tok makten igjen. Det var et eller annet instinkt i meg som "kicket" inn, forteller hun. 

Wolasmal forteller om en overveldende følelse av at hun måtte fortsette arbeidet sitt, og gjøre det hun kunne for å bidra i Afghanistan. Og akkurat det ble Ayeshas sti, helt frem til hun flyttet hjem igjen til Oslo nylig. 

Å bryte formen

– Hvordan er det å være kvinne i Afghanistan i dag? 

– Det er åpenbart veldig vanskelig. Det er jo det eneste landet som forbyr utdanning for kvinner. Så har du meg som opererer i en gråsone, som et slags tredjekjønn. Som kan navigere og få ting gjort, og det er jo det som gir mening. Å klare å få til noe i en ekstraordinær situasjon. Jeg elsker det. Jeg er akkurat der jeg skal være. 

– Har du noen gang opplevd identitetskvaler? 

– Nei, ikke egentlig. Men jeg har måttet finne formen min. Når man jobber i skjæringspunktet mellom akademia og politikk, så er jo det miljøer som har en måte å operere på. De har et språk, de har en form. Og jeg opplever at jeg bryter litt med den formen. Da jeg var yngre, var det vanskelig for meg, da var jeg mer opptatt av å passe inn. 

Det behovet har Wolasmal lagt på hylla. 

– Nå er ikke det å passe inn det viktigste for meg, men å få sagt det som er viktig. Det har vært en reise for min del, for det krever at du vet at du er god på det du gjør. Det er ofte noe som kommer med alderen. 

– Du forteller at du bryter med formen i de miljøene du har jobbet med. Hva legger du i det? 

– Jeg opplever at jeg er veldig tilgjengelig i språk og formidling. Og når man håndterer krig og konflikt, som er ganske tunge temaer, blir analysene litt utilgjengelig. Det fører til at folk flest gjerne ikke forstår seg helt på dynamikken. 

Ayesha reiser seg fra kjøkkenbordet og beveger seg mot den bakgårdsvendte balkongen.

– Jeg tar en røyk mens vi holder på. 

Hun tar et drag og fortsetter: 

– Det skal ikke være noen tvil om hva jeg prøver å si. Og det tror jeg handler om at når du er trygg på egen kompetanse og kunnskap, så er det også enklere å formidle budskapet ditt, og at formidlingen blir forståelig for folk. 

Mens hun tjenestegjorde i Forsvaret, var hun en viktig brikke i relasjonsbyggingen mellom nordmennene og afghanerne. Videre i karrieren har hun stått i mange lignende roller med diplomati og mekling som formål. 

En kvinne med mange hatter

Essensen i det Ayesha driver med, er å få ting gjort under krevende praktiske og politiske omstendigheter. Hun jobber blant annet med å skaffe tilgang til vaksiner til krigsutsatte barn. Ayesha jobber i alle ledd: Hun er på gulvet med de lokale, bygger broer og formidler helseinformasjon til befolkningen. I tillegg er hun i dialog med lokale myndigheter og legger strategier for etablering av helsetilbud til kvinner og barn. 

Det er en rød tråd i alt Ayesha gjør – en kontinuitet hun selv mener er helt essensiell for suksess.

– Det gir meg enormt mye glede å få jobbe på alle nivåer. Kontinuiteten er kjempeviktig for meg. Og for at jeg skal få utrettet noe er vi nok en gang tilbake til viktigheten i relasjonsbygging. 

Ayesha forteller at afghanere ofte har en annen helseatferd enn man er vant med i Norge. Vaksinasjon, som gjerne er sett på som et basalt helsetilbud her til lands, er ikke nødvendigvis noe alle ser viktigheten av i Afghanistan. 

Klinikkene Ayesha har jobbet for å bygge, opplever at folk kommer for medisiner, men at vaksiner gjerne droppes. Dermed er det viktig for henne å skape en helsebevissthet rundt vaksiner hos lokalbefolkningen.

– Hvordan jobber du med å bevisstgjøre befolkningen om viktigheten med vaksiner? 

– Det handler om informasjonsflyt, og at budskapet når det rette publikummet. Så det er viktig at det er forståelig og relevant for de menneskene vi prøver å nå. 

Ayesha peker på at hovedutfordringen i dagens bistandsarbeid er at strategiene er utarbeidet fra et ovenfra og ned- perspektiv. Hun understreker at det er derfor det er så viktig å møte mennesker for å kartlegge hva de faktisk har behov for, istedenfor å sitte på et kontor å anta hva som trengs. 

Kjærlighetsbrev i bokform

– Du er aktuell med boka "Tusen dager med Taliban”. Hvorfor valgte du å skrive den? 

– Jeg har alltid hatt en bok i meg. Denne boken er veldig spesiell, for det handler ikke så mye om hva jeg vil, men hva jeg føler at jeg må. Jeg føler jeg har et ansvar for å både invitere til refleksjon rundt hva jeg har vært med på i de forskjellige rollene mine i Afghanistan, men også et ansvar for å ta lærdom av de feilene vi som fellesskap har gjort. Dessuten har jeg et brennende ønske om å holde liv i samtalen om Afghanistan, sier hun. 

Boken til Ayesha er et kjærlighetsbrev til landet hun begynte å hate, men som hun nå ikke klarer å gi slipp på.

– Nordmenn har sett veldig lite konflikt, vi har levd et veldig beskyttet liv, særlig i etterkrigstiden. Også fordi vi har en lang politisk tradisjon med en velferdsstat som sørger for at vi blir tatt vare på. Det er også det som gjør Norge så fint og koselig, men også en av grunnene til at jeg føler for å informere om situasjonen i Afghanistan, forteller den tidligere soldaten. 

– To av meg er slitsomt

– Over til noe helt annet: Du har jo kjæreste. Hvem er han for deg? 

– Han er mitt anker. Men det er utfordrende å være sammen med sin tvillingsjel. To av meg kan være slitsomt, flirer hun. 

Ayeshas kjæreste bor i USA. De møttes i Kabul, og har vært sammen i fire år. Ayesha beskriver ham som sin beste venn, og en meget viktig sparringspartner for henne.

– Ingen av oss klarer det alene. Og jeg er veldig “unapologetic” om at jeg krever mye av min livspartner, på godt og vondt. Vi to er opptatt av felles mål i livet, og det er ikke materielle ting. Det er å skape disse små lommene med endring. Forholdet vårt er på mange måter en eneste lang strategisamtale, sier hun og ler. 

– Mange vil nok se på arbeidet ditt som veldig risikabelt. Hva er det som gjør at du tør å gjøre den jobben du gjør? 

– For folk som lever “vanlige” liv, fremstår jeg muligens som fryktløs, men jeg tenker ikke på meg selv på den måten. Jeg lever det livet jeg er ment til å leve. Men det er selvfølgelig situasjoner jeg opplever som krevende, og jobben min innebærer en del risiko, innrømmer Ayesha. 

– Tenker du noen gang over at du kan miste livet? 

– Nei, jeg har aldri vært redd for det. 

– Du vant SHE Award under SHE Conference i 2024, gratulerer! Hva betyr prisen for deg? 

– Jeg ble helt satt ut, det var virkelig fint. Denne prisen er nok en plattform for meg til å kunne bringe verden nærmere oss i Norge. I tillegg er prisen en bekreftelse på at arbeidet mitt betyr noe.

Vi blir avbrutt av en telefon. To av Ayeshas tantebarn står utenfor. 

Ayesha løper ned for å hente dem, og noen minutter senere kommer de vandrende inn i den nymalte, halvmøblerte leiligheten sammen med tanten sin. Ayeshas nevø begynner å strekke seg etter et flagg som henger på kjøleskapet. 

– Hvilket flagg er det? spør Ayesha.

– Palestina! utbryter han selvsikkert.

Ayesha smiler og nikker bekreftende til nevøen. Samfunnsengasjementet ser ut til å videreføres til nok en generasjon i familien Wolasmal.