Kjære konservative kvinner, gamle feminister og andre: Vi trenger mer feminisme.

Jeg leser og hører argumenter om hvordan feminismen har ødelagt for kvinner – uten at det redegjøres for hvilken retning. Feminisme er ikke en homogen bevegelse. At vi ikke forstår dette i 2025, forteller meg at staten har feilet i å gi oss nok kunnskap om kvinnehistorie og kjønnskamper. Selv vi kvinner har ikke fått tilstrekkelig innsikt i hva kvinner har utrettet før vår levetid. Og da snakker jeg ikke bare om pionerer og store oppdagelser, men om hva den gjengse kvinnen har utrettet bare ved å være. Det er et demokratisk problem.

En konservativ bølge

Det er en stor konservativ bølge som skyller over den vestlige verden nå. Med Trump-administrasjonen fikk den vind i seilene, og det nylige drapet på Charlie Kirk har ikke dempet konfliktnivået. De siste årene etter pandemien har jeg fulgt utviklingen av internettfenomenet «tradwives» med lupe. Jeg har lest kristenkonservative blogger for å forstå hvordan kvinnene bak denne bevegelsen tenker. Jeg vil gjerne forklare det i detalj – men det fortjener en egen tekst. 

Her er poenget: Vi står midt i en massiv kulturkrig globalt. Vi kan ikke la den få like stort fotfeste i Norge.

Tradwife-bevegelsen har lenge blitt kritisert og feiret, men ofte også bagatellisert. Det er en farlig vei å gå. Den forenklede versjonen av hva en tradwife representerer er «den tradisjonelle kona». Men her er fallgruven: Hun representerer verken en lang tradisjon eller den reelle hverdagen kvinner faktisk levde under i husmortiden. Og dette er også svært sentralt: kvinnene – som tjener millioner på å cosplaye reklameplakaten fra 1950-tallet eller Det lille huset på prærien – driver samtidig kristenkonservativ misjonering, og når samlet millioner av følgere hver dag. Uten at det synes ved første øyekast.

Dette må partiene på Stortinget ta på alvor. For hvis vi ikke lytter til mødre, fedre og yrkesaktive kvinner og deres hverdagslige strev, vil stadig færre føle at feminismen representerer dem. Mange kvinner vil da vende seg til en side som sier de feirer morskapet, men som samtidig er villig til å innskrenke rettigheter og autonomi. Dette skjer allerede globalt. Det er alvorlig. Og dette må samtlige partier ta på alvor, for dette er en potensiell radikaliseringsprosess som på sikt kan skape store vansker.

Når tradwife-estetikken blir politisk

Mange reduserer tradwife-innhold i sosiale medier til å handle om en saktere livsstil og idyllisk familieliv. Som en yrkesaktiv småbarnsmor i hamsterhjulet, forstår jeg godt at det virker forlokkende å se på denne livsstilen som en løsning på den utmattelsen mange av oss føler. For la oss være ærlige: uavhengig av politisk ståsted, er mange av oss enige i at familielivet og morsrollen blir underkjent.

Forskningen er tydelig: morskapet har lav sosial status. Men vi må være kritiske til hvilke krefter som glorifiserer det. For de har ikke kvinnenes beste i tankene.

Matrescentisk feminisme

Her kommer matrescentisk feminisme inn.

Matrescentisk feminisme er en retning innen kjønnsforskning som har vokst frem i løpet av de siste tjue årene, utviklet i fagdisiplinen Motherhood Studies, etablert av professor Andrea O’Reilly. Hun kaller morskapet «det uferdige arbeidet i feminismen». Etter jeg selv ble mor, oppdaget jeg at dette ga fullstendig mening. For det er trangt å være mor i et patriarkalsk samfunn, selv når du har permisjonsordninger resten av verden kan misunne.

Dette dreier seg ikke bare om velferd, men om normer og kultur. Vi verdsetter ikke morsarbeidet. Det viser Motherhood Studies gang på gang. Men dette er ikke feminismens feil. Disse holdningene eksisterte lenge før første feministiske bølge.

Hvor står vi etter 50 år med kvinnekamp?

Etter 50 år med kvinnekamp har vi oppnådd mye. Kvinner har rettigheter som tidligere generasjoner bare kunne drømme om. Men vi er fortsatt langt unna å være i mål med likestilling og likeverd. Strukturer og normer som holder kvinner tilbake, finnes fremdeles – også her i Norge.

Globalt ser bildet enda mørkere ut: Avhengig av metode lever mellom 39 og 72 % av verdens befolkning under autoritære styreformer. De som lider mest under disse regimene er kvinner. Kvinner troner på statistikken over fattigdom, seksuell vold, tvangsekteskap og vold i ekteskap. Og disse utfordringene finnes ikke bare «der ute», men også her hjemme – om enn i mindre skala.

Kapitalismen og morskapet

At kvinner har muligheten til å etablere en trygg økonomisk situasjon er en forutsetning for å få bukt med ulikhetene. Det er slik verden er konstruert, fordi vi lever i et kapitalistisk system. Og dette systemet var aldri designet for å romme kvinner og barn. Tvert imot ble det brukt til å utnytte dem som ressurser. Her kommer barnearbeid og de lange fabrikkdagene inn i bildet.

Feminismen var den første bevegelsen som tok et oppgjør med dette. Men O’Reilly argumenterer for at feminismen ikke gikk langt nok. Den satte søkelys på kvinners rettigheter i offentligheten – retten til utdanning, stemmerett, arbeid og selvbestemmelse. Men når det gjelder morskapet, ble vi overlatt til gamle strukturer.

Mødre ble fanget i en kryssild: På den ene siden forventes de å være fullverdige arbeidstakere som om de ikke hadde barn, og på den andre siden forventes de å være mødre som om de ikke hadde jobb. Dette paradokset er selve kjernen i «det uferdige arbeidet».

Morskap som overgangsrite

Matrescentisk feminisme tar utgangspunkt i at morskapet er et overgangsrite – på linje med pubertet og overgangsalder – og dermed en dyptgripende transformasjon som påvirker hele kvinnens identitet.

Denne innsikten åpner for et nytt perspektiv: I stedet for å betrakte morsrollen som en privat sak, handler det om å se morskapet som samfunnskritisk. For hvordan vi ivaretar mødre, former hele samfunnets fremtid.

Det er ikke tilfeldig at patriarkalske kulturer har forsøkt å kontrollere morskapet. Kontroll over mødre betyr kontroll over fremtidige generasjoner. Derfor er morsrollen en kampplass. Ikke en idyllisert reklameplakat fra 1950-tallet, men et felt for politikk, makt og rettigheter.

Dette handler ikke bare om «konservativt vs. liberalt». Dette handler om vår verdi som kvinner.

Norske paradokser

Her i Norge liker vi å smykke oss med verdens beste permisjonsordninger. Og ja, de er gode. Men vi glemmer at kultur og normer kan undergrave selv de beste ordninger. 

Mødre forteller om skam, dårlig samvittighet og en følelse av å aldri strekke til – ikke fordi de mangler rettigheter, men fordi samfunnet ikke har lært seg å verdsette morsarbeidet som samfunnsbyggende. De hånes i kommentarfelt, av politikere, av familie, av samfunnet. Og likevel vet vi – ironisk nok – at samfunnet er livsavhengig av mødre. Men mange kvinner føler at de gamle feministene er lite villige til å lytte til dagens generasjon og deres utfordringer. Hvis vi ønsker en sterk kvinnekamp, er det viktig å lytte på tvers av generasjoner.

Et tredje spor

Matrescentisk feminisme utfordrer både den liberale feminismen – som primært har vært opptatt av kvinners rettigheter som arbeidstakere – og tradwife-bevegelsen – som romantiserer en husmorrolle som aldri egentlig eksisterte.

Den tilbyr et tredje spor: å forstå morskapet som et eget politisk, kulturelt og sosialt felt, som krever kunnskap, solidaritet og nytenkning.

En invitasjon til konservative kvinner

Det er her jeg ønsker å invitere konservative kvinner inn i samtalen. For du kan faktisk mene at familien er viktig, og samtidig se verdien av en feminisme som setter mødrene i sentrum.

Disse to perspektivene står ikke nødvendigvis i motsetning. Men det krever at vi skiller mellom ideologier som vil undergrave kvinners frihet, og teorier som vil løfte morskapet opp på samfunnets høyeste agenda.

Demokratisk samtalekultur

Som mor og historiker ser jeg tydelig hvor sårbart morskapet er i møte med samfunnets normer. Når vi diskuterer feminisme og morskap, merker jeg ofte at tonen blir hard. Hersketeknikker, aggressivitet og himling med øynene har sneket seg inn – også mellom oss kvinner.

Men vi må spørre: Hvem tjener egentlig på at vi snakker til hverandre på den måten? Svaret er ikke kvinner. Men de kreftene som har interesse av å kontrollere vår reproduktivitet.

Et samfunnsproblem, ikke bare et individuelt problem

I dag strever mange kvinner med utbrenthet. Vi sykmeldes for mye. Én av fem kvinner opplever fødselsdepresjon. Rundt én av tusen får fødselspsykose. Og vi har ikke et øremerket tilbud som er godt nok for alle.

Perinatal psykisk helse utgjør ikke bare en kostnad for familien, men for hele samfunnet. Altfor mange fødestuer legges ned. Dette ble hverken bedre under borgerlig eller rødgrønn regjering. Nye mødre får ikke god nok oppfølging med amming, noe som fører til store vansker langt ut i barseltiden. Mødre blir ikke screenet godt nok for fødselsdepresjon. Vi har fått innskrenket ammefri. Og både arbeidsgivere og fagforeninger jobber ofte mot mødre, i stedet for med dem.

Dette rammer oss alle – konservative som liberale.

Verdsettelse av morskap

Det vi behøver, på tvers av politiske partier og religiøs tilhørighet, er en reell verdsettelse av omsorg og morskap.

Derfor inviterer jeg deg til å se nærmere på matrescentisk feminisme. Det er en mulighet til å løfte morskapet opp på den politiske agendaen, der det hører hjemme. 

Her har vi en gyllen mulighet til å forenes. Til å snakke samme språk. Men også til å ta viktige dialoger og diskusjoner – uten aggressivitet eller hån av dem som kjempet frem våre privilegier og rettigheter.