Motet til å gå motstrøms

Utstrålingen bærer preg av fire tiår i Forsvaret, og den lekne undertonen hennes reiser spørsmålet: Finnes det en del av henne som tiden i uniform aldri helt klarte å temme?

Hun er Norges første kvinnelige viseadmiral i Forsvaret. Den første kvinnen til å sitte i NATOs militærkomité. CV-en hun kan vise til er rikholdig og merittert, men hvem er egentlig Louise Dedichen sans uniform?

– Jeg tror mange av valgene vi tar i livet er en blanding av tilfeldige og bevisste, sier Louise Dedichen når hun får spørsmål om hvordan hun endte opp i rollene hun har hatt. 

Viseadmiralen har likevel hatt en karriere som på mange måter fremstår som alt annet enn tilfeldig. Gjennom en tilnærming til livet der spørsmål som «hvorfor ikke?» har vært sentrale, har hun utfordret normer, trosset motstand og etablert seg som en pionér i en ellers mannsdominert verden.

– Jeg er glad i det som er nytt, og prøve nye ting. Om det er en matrett, ommøblering, å bo et nytt sted ... Jeg liker forandring. Jeg liker å utfordre, sier Dedichen med et lurt smil. 

I utvidelsen av det er hun heller ingen fremmed til å konfrontere normer og stille spørsmål ved hvorfor ting er som de er.

– Veldig ofte når jeg har kommet inn i ny jobb har jeg spurt «hvorfor er det sånn?», og hvis svaret da er at sånn har det alltid vært, så tenker jeg det er en gyllen anledning til å se på hvorfor. Det kan hende det er slik fordi det er riktig, eller at det er ting som er modne for forandring. 

Dedichen møter AW med en åpenhet som skjuler lite om både oppturer og motbakker i et innholdsrikt liv og karriere. For henne handler mot ikke bare om å våge, men også om å finne styrke i svakhet og å utfordre etablerte sannheter. Dette har hun gjort, både i Forsvaret og i sitt eget liv. Det kan godt tenkes at hun har evnet å omfavne rollen sin på grunn av innflytelsen fra foreldrene i oppveksten, i tillegg til at hun har hatt et godt støtteapparat rundt seg opp igjennom årene. 

Et spørsmål om ansvar

Dedichen vokste opp i et hjem i Fredrikstad med tradisjonelle kjønnsroller, med en hovedsakelig hjemmeværende mor. Hun beskriver en oppvekst preget av både struktur og frihet, og tidlig tildelt ansvar. 

 – Søsteren min og jeg fikk veldig mye ansvar i ung alder. Vi hadde hovedansvar for småsøsknene våre i perioder. Det gjør noe med deg. Det med å få ansvar tidlig, tenker jeg er en fin ting, men kanskje det av og til var i overkant. Det gjorde at jeg ble fort voksen … på visse områder, reflekterer hun lattermildt.

Men på tross av tradisjonspreget oppvekst, ble Louise også sterkt oppfordret til å utdanne seg og søke muligheter. Hun skildrer foreldre med et internasjonalt mindset, forut for sin tid. Faren var utradisjonell i den betydning at han gjerne tok ansvar hjemme. Han var også opptatt av at barna skulle utdanne seg, i tillegg til at han hadde et stort engasjement for Forsvaret. 

Oppveksten preget henne – blant annet gjennom foreldrenes historier fra krigen. Louise forteller om sin far, som syklet til Grini med matpakker til sin egen far, som satt fengslet under krigen. Han var lege, og ble arrestert for å ha bedrevet motstandsarbeid. Og om sin mors bror, som var hæroffiser da flyet han satt i ble skutt ned under et oppdrag på vei til England. 

– De vokste opp under krigen, og hadde klart minner fra den tiden. 

– Hvordan stilte foreldrene dine seg til at du ville i Forsvaret? 

– Far pushet veldig på den agendaen og heiet på det, ettersom han var så engasjert i Forsvaret selv, sier hun. 

På den måten har hun fulgt i sin fars fotspor. 

– Jeg har hele tiden følt at det har vært meningsfylt å være i Forsvaret. Både den store oppgaven det er å forsvare landet sitt, men også det å identifisere seg med de verdiene Forsvaret står for – det er en del av meg, forteller Dedichen.

Hvorfor ikke?

Valget om å begynne i Forsvaret var likevel ikke opplagt for en 19 år gammel Louise. Hun forteller at hun ikke har et godt svar på hvorfor hun begynte, men husker fortsatt hva som trigget henne:

– Jeg lot meg fascinere og imponere av en guttegjeng som skrøt veldig av hvor tøft det var, og hvilke utfordringer de måtte møte i Forsvaret. De sa «du klarer det du og». Det trigget meg. Så jeg søkte, uten å ha noe kjennskap til hva jeg gikk til. 

Hun pakket sammen livet sitt og flyttet til Bergen med støtten fra sine nærmeste, uten å vite hva som ventet. For mange ville det vært skremmende å entre en verden preget av hierarki, fysisk utfordring og en klar struktur. For Dedichen var det motsatt.

– Jeg har virkelig ikke angret på den avgjørelsen. Systemet passet hodet mitt veldig godt. Det var ordning och reda. Da jeg var 19, var det mange ting jeg ikke hadde orden på, så det å få noen til å ta avgjørelser for deg, samtidig som jeg kontinuerlig ble utfordret både fysisk og mentalt, var noe jeg likte veldig godt.

Dedichen beskriver en opplevelse av å bli testet på en måte som få andre steder gir rom for.

– Vi ble testet såpass at du finner veldig godt ut hvor grensene dine går. Og så oppdager du at du klarer så utrolig mye mer enn du trodde.

Barrierer og blindsoner

Det tok ikke lang tid før Dedichen forstod at veien hun hadde valgt, også ville kreve at hun navigerte i en mannsdominert verden. Til tross for at hun i dag kan reflektere over sin egen posisjon med både humor og perspektiv, er hun tydelig på at motstanden hun møtte, ikke var ubetydelig.

– Rommet for å gjøre feil er mye mindre når du er kvinne og underrepresentert, fordi du er så ekstremt synlig. Det er veldig lett å bli stigmatisert, forteller hun. 

Dedichen beskriver hvordan hun alltid har hatt som mål å utføre arbeidet sitt best mulig, selv i perioder hvor motstanden føltes overveldende. 

I 2008 ble hun utnevnt til sjef for Forsvarets høgskole. Det var en historisk utnevnelse, men gleden ble kortvarig da det utløste et seks år langt mareritt. Det ble nemlig påstått at Louise ikke var kvalifisert for jobben. Hun var kun valgt fordi hun var kvinne. 

– Det var seks veldig vonde år, forteller Louise. 

En mannlig kandidat mente han var bedre kvalifisert til stillingen og fikk støtte fra sin fagforening, Befalets Fellesorganisasjon, noe som førte til at saken ble ført helt til Høyesterett. Dedichen var aldri formelt part i saken, men ble symbolet på det hele.

– Jeg sa tidlig at dette ville handle om meg. Det var mitt ansikt som skulle vises i pressen. Og det var jeg som måtte bære konsekvensene, sier hun alvorspreget.

Å bli den ufrivillige fronten i saken var tungt, sammen med frykten for å måtte bære konsekvensene av en eventuell avgjørelse i hennes disfavør. Forsvarssjefen på den tiden tok parti med motparten, både som vitne og aktør. 

– Det å kjenne på at de som skulle ivareta meg ikke gjorde det, og den avmaktsfølelsen det var i å ikke ha noe styring eller innsikt i det hele tatt, det var ekstremt vondt. 

Hun var ikke til stede selv i rettssalen mens saken pågikk, men fikk høre fra medarbeidere at det som ble sagt om henne ikke stemte. I tillegg opplevde hun at det ikke var fremlagt eller etterspurt informasjon om hennes kvalifikasjoner og papirer, og at det ikke var fokus i saken. Det var merkelig, forteller hun. 

De vant frem i tingretten, men motparten bestemte seg for å anke.

7. mai 2013 kom dommen fra lagmannsretten. De hadde nådd motsatt konklusjon. 

– Det vil jeg si var det absolutte bunnpunktet i mitt karriereliv. Det var helt forferdelig, og jeg var fast bestemt på å slutte i Forsvaret. 

– Hvordan fant du motet til å fortsette? 

– Det fant jeg i mannen min. I døtrene mine. I svigermor. De støttet og guidet meg, i tillegg til at mannen min fant tidenes arbeidsrettshelt av en advokat. Han så på saken min og sa at dette var helt feil. 

Møtet med advokaten og anken fra staten førte til et stemningsskifte i Louise. Plutselig følte hun at hun satt i førersetet, istedenfor å være i en avmaktsposisjon. 

– Det var helt vanvittig. Da jobbet jeg rett og slett dag og natt. Jeg gjorde alt jeg kunne med stor energi på jobb på dagen, mens ettermiddagene og kveldene gikk til å besvare spørsmål fra disse racerne av noen advokater. 

Dedichen vant til slutt i Høyesterett i 2014. Dommen ble historisk, likestillingsloven var aldri prøvd for Høyesterett før.

Styrket likestillingslovens posisjon i norsk rettspraksis.

– Hva gjorde det med selvbildet og selvtilliten din å stå i den motgangen? 

– Det er ekstremt vondt å kjenne etter, er det bare jeg som skjønner hva som er riktig? Eller har de litt rett, de på den andre siden? Men jeg tvilte ikke på meg selv. Jeg var jo selvfølgelig veldig nervøs for hvorvidt dette kom gjennom, da. Men jeg vil si at jeg var tryggere og tryggere på meg selv på hver eneste dag etter det jeg møtte med denne advokaten. Da var det bare sånn at det gikk riktig vei hele veien. 

Hun beskriver en kraft som vokste frem i henne gjennom hele prosessen, en form for overlevelsesmekanisme. Hun kunne komme inn i møter på jobb hvor hun kunne kjenne at luften var tjukk av spenning. At det var blitt pratet om henne – sjefen, før hun kom gående inn. 

– Det var som jeg kunne smake på det, at der hadde det blitt snakket om at «der kommer hun som egentlig ikke skulle hatt denne jobben». Jeg kjente det fysisk. Jeg bestemte meg for at jeg skulle stå i det. Så bestemte jeg meg også for å ikke grine, så folk skulle se det. 

– Hva kostet det deg å gå inn i et rom da du visste at her sitter alle og har slike tanker om deg? 

– Det kostet meg ekstremt mye. Jeg trakk meg tilbake fra sosiale settinger, dro tidlig hjem, og prøvde å unngå så mye som mulig. Men dommen som kom er så soleklar, og den er jo blitt et referansegrunnlag på jusstudiet. Den snakker for seg selv. 

Reisen har vært vanskelig å reflektere over før hun fikk den på avstand, forteller hun. Konklusjonen er at hun kom ut i pluss, og den takknemligheten hun sitter igjen med for døtrene, mannen og medarbeiderne, den går ikke over med det første. 

– Men jeg ville ikke anbefalt noen å ta denne ruten, altså, konkluderer hun med latter. 

Personlig mot

Dedichen har ikke bare kjempet sine kamper på den offentlige arenaen. Hun forteller også om opplevelser i Forsvaret som har satt dype spor.

– En av de mest ubehagelige opplevelsene hadde jeg da vi seilte til USA. Jeg var 21 år og én av tre jenter ombord. 

En senioroffiser kom inn på lugaren hennes midt på natten mens Louise hadde nattevakt, og døren stod ulåst. Senioroffiseren, som Louise beskriver som «dritings», tok seg inn. Han var på vei opp i senga til den unge kadetten da en kollega oppdaget det og stoppet ham.

– Jeg sender fremdeles varme tanker i hans retning den dag i dag. Han reddet meg fra en meget skremmende situasjon, sier hun alvorspreget.

Dedichen fryktet konsekvensene ved å rapportere hendelsen.

– Det var en ekstrem maktforskjell. Jeg frøs helt. Jeg var kjemperedd, sier hun.

Hun innrømmer at hun ville ha håndtert det annerledes i dag.

– Jeg ville ha anmeldt ham og laget ordentlig oppstyr. Men jeg var for ung og visste ikke bedre.

En «bold» leder

Dedichen har gjennom hele sin karriere vært opptatt av å løfte andre. Hun forteller med entusiasme om hvordan det å slippe løs medarbeideres potensial kan føre til store ting – selv i en rigid institusjon som Forsvaret.

Fokuset på å løfte frem andre har hun også tatt med seg til internasjonale arenaer. Gjennom sitt arbeid i NATO har hun jobbet for å inkludere flere kvinnelige perspektiver i sikkerhetspolitikken.

– Når det gjelder krig og konflikt, er det veldig ofte kvinner og barn som rammes hardest. Da er det viktig å få deres perspektiver inn i beslutningene.

Utover det har hun også vært utradisjonell i påfunnene sine som leder i Forsvaret. I 2017 var hun med på å arrangere en kvinnekonferanse på Krigsskolen på Linderud, hvor de inviterte kvinner fra næringslivet til å fortelle sine historier. Arrangementet ble rundet av med foodtrucks og dansing. 

– Det er første gang det har stått foodtrucks inne på Krigsskolen, flirer hun. 

Den noe utradisjonelle og litt mer uformelle tilnærmingen hennes til rollen sin kan forklares av at hun er opptatt av å ha det gøy. Av å se det morsomme og interessante i sine medmennesker. 

– Jeg tror at absolutt alle har noe gøy ved seg. Man må bare finne det, sier hun lurt. 

Håp og handlingsrom

Dedichen, som har rukket å bli 60 år, trådte av som sjef for Militærkommisjonen i Brussel i september 2024. Tilbake igjen i Norge har hun funnet tid og ro til å reflektere over alt hun har opplevd.

– Det har vært en veldig fin tid for refleksjoner etter jeg kom hjem. 

Hun sitter igjen med bekymring for situasjonen i Europa, men holder fokus på håpet. 

– Man må alltid ha tro. Og man må alltid lete etter handlingsrommet, sier hun. 

For Dedichen handler det om å finne løsninger, ikke la seg overvelde av problemer.

– Jeg sier ikke at alle skal gå rundt og være redde, for det hjelper ikke. Men vi må engasjere oss såpass at vi forstår hvilken situasjon verden står i.

Når hun ser tilbake, er hun tydelig på én ting: Motet til å stå opp for seg selv og sine verdier og det som er rett, er det som til syvende og sist gir varig mening.

Inspireres av modige kvinner

Dedichen synes det er utfordrende å svare på hvem som inspirerer henne. Ikke fordi hun er i manko på eksempler, men fordi hun vektlegger spørsmålets tyngde og viktighet. 

– Jeg må tenke meg om, for det er et utrolig viktig spørsmål. Men i første omgang kan jeg si at jeg blir ekstremt inspirert av kvinner som tør å si fra, sier hun med et merkbart alvor i blikket. 

Og Dedichen har selv vært den som tør å si ifra. Gjennom årene i Forsvaret og i NATO har hun jobbet utrettelig for likestilling på flere nivåer. Hun har problematisert sine mannlige kollegaers ordbruk og forsøk på humor som går på kvinners bekostning. Hun har slått ned på sexistisk adferd blant sine mannlige kollegaer i inn- og utland, og har jobbet utrettelig med å sette likestilling, kvinners rettigheter og representasjon på dagsorden både i NATO og i Forsvaret. 

– Har du noensinne fått negative reaksjoner på at du har vært forkjemper for likestilling? 

– Ja, jeg fikk på et punkt spørsmål fra en kollega i NATO om hvorfor jeg alltid skulle snakke om kjønn. Det hadde jeg jo ikke gjort, jeg tror jeg hadde nevnt kjønn to ganger på det tidspunktet. Han kunne ikke forstå at vi hadde slike utfordringer i Norge, for slik var det ikke i hans hjemland. 

Dedichen og kollegaen tok diskusjonen over en lunsj, hvor begge fikk forklart sine perspektiver. Det viste seg at de ikke var særlig uenige når det kom til stykket. 

– Men slikt går på det militære selvbildet. Det er nok mange som mener vi ikke må bli for myke. Poenget mitt var jo bare at uansett hva man driver med, så er det verdifullt å få inn perspektivene både fra kvinner og menn. Det å ha et sammensatt team på alle arbeidsfelt, også i militæret, det tror jeg gjør oss bedre, forklarer den tidligere viseadmiralen. 

Egen plass i helvete

På tal om inspirasjonskilder trekker hun fram Madeleine Albrights famøse sitat: «There's a special place in Hell for women who don’t help each other». For Dedichen er dette mer enn bare ord – det er et prinsipp hun har levd etter gjennom hele sin karriere.

– Jeg har alltid ment at vi har et ansvar for å støtte hverandre, spesielt som kvinner i miljøer hvor vi er underrepresentert. Det handler ikke bare om å bane vei, men også om å dra andre med seg, forklarer hun. 

Louises to døtre har også vært til inspirasjon. Hun beskriver dem som sterke kvinner som tar valg ut ifra hva de selv ønsker, og hva som er best for dem – uavhengig av hvilke tanker andre mennesker har om veiene de tar. 

– Det imponerer meg, den evnen til å gjøre hva du selv vil og ikke la deg påvirke av hva du blir fortalt du «bør» gjøre, forklarer Louise. 

Motstrøms

Dedichens påstand om at alle har noe gøy i seg gjelder også for henne selv. I 2008 var hun, til manges store overraskelse, å se i “Lange Flate Ballær 2”. Et langt fra tradisjonelt valg for en viseadmiral i Forsvaret. Altså – i helt typisk Dedichen-stil. 

Regissør Harald Zwart troppet opp på kontoret til Louise sammen med hele teamet, litt uventet for Dedichen selv. 

– Han ringte meg for å spør om jeg var på kontoret, og om jeg var ledig til lunsj. Så stod han plutselig der sammen med hele gjengen. Vi tøyset og fjaset gjennom lunsjen, og på slutten av samtalen sier manusforfatter Pål Sperre-Enger at han skulle skrive meg inn i manus. Jeg nikket og jattet bare med, uten å tenke noe særlig mer over det. 

Noen dager senere kom telefonen: «Du skal på audition, Louise», hvorpå Louise da svarte nei, det skulle hun ikke. «Joda», sa stemmen i andre enden av røret. Neste steg ble familierådet for Dedichen. 

– Jeg dro hjem til mannen og døtrene mine for å spør dem hva jeg skulle gjøre videre. De var alle krystallklare på at dette var noe jeg bare måtte gjøre, sier Dedichen lattermildt. 

På denne tiden var Louise sjef på Stabskolen. Dagen hvor hun skulle på filminnspilling var forsvarssjefen innom for inspeksjon. 

– Da var rutinen sånn at jeg egentlig skulle følge ham rundt hele dagen og sånn. Så jeg måtte si til forsvarssjefen at «jeg beklager, jeg kan ikke være her i dag. Jeg skal til Rygge og spille inn film med Don Johnson». Han trodde garantert det hadde klikket for meg. Men jeg dro, sier hun og flirer. 

Det ble naturligvis en snakkis i ettertid. Dedichen prøvde å få med seg flere fra Forsvaret på premieren, men med liten suksess. 

– Det var motstrøms, det kan jeg love deg. Mange mente nok det var å dra det for langt da, men i ettertid er det mange som har syntes det har vært veldig moro, understreker hun. 

Trår opp ny sti

Når Louise Dedichen avslutter sin karriere i Forsvaret ved nyttår, markerer det slutten på et kapittel som har formet både henne selv og institusjonen hun har vært en del av. Fire tiår i uniform har bragt henne gjennom både velkjente og ukjente terreng – fra tidlig ansvar og struktur, til banebrytende og utradisjonell utførelse av rollene sine, som har utfordret etablerte normer. Nå går hun inn i en ny fase, der tempoet endrer seg, og hvor mulighetene ligger åpne.

Karrieren hennes har vært en reise preget av både systematikk og modige valg, av stormer hun har stått stødig i og av stier hun har tråkket opp for andre. Nå befinner hun seg ved et veiskille, og skal gå opp sin egen sti. 

Å gi slipp på en karriere som har vært så tett vevd inn i identiteten, er ingen liten overgang. Dedichen står nå overfor noe ukjent – en tilværelse uten uniform. Men ikke uten verdi. 

Erfaringene og kunnskapene skal anvendes videre, men hva den neste rollen hennes blir er fremdeles usikkert, forteller hun. Én ting er sikkert: Tiden videre vil ikke være preget av stillstand for Dedichen, her er det fremdeles mye å hente. 

Når Dedichen ser tilbake på livet, er hun tydelig på hva som har vært drivkraften. Det er ikke bare evnen til å stå i stormen som har gjort henne til den lederen hun er i dag, men også evnen til å reflektere, til å lære og vokse fra de erfaringene som har formet henne.

– Jeg har alltid hatt en nysgjerrighet, en lyst til å spørre hvorfor. Jeg har aldri vært redd for å utfordre normene rundt meg. Noen ganger har det vært tøft, men jeg har aldri angret på valgene jeg har tatt. Det har krevd mye, men jeg er stolt av det jeg har fått til.