Ufør, men langt fra ubrukelig
La oss snakke om noe jeg anser som en av de største tabuene i Norge i dag: det å være ufør, men likevel ha lyst til å bidra, skape verdi og leve et meningsfullt liv – uten å bli stemplet som en «klassisk NAV-er» eller «unnasluntrer».
I årevis har det norske samfunnet dyrket en kultur der arbeid er synonymt med verdi. Hvis du ikke kan jobbe 8-16, hvis du ikke produserer på den måten samfunnet forventer, mister du automatisk noe av din verdi. Du blir en byrde. En som “bare” lever på trygd. En snylter. Men hva om det ikke er så svart-hvitt? Hva om det finnes en stor gruppe mennesker der ute som både vil og kan bidra – men som ikke passer inn i den rigide arbeidshverdagen Norge er bygd opp rundt?
“Men du ser jo frisk ut?”
Hvis du har et synlig handikap, får du heldigvis lettere forståelse for en uføregrad (skulle bare mangle), men vi er mange som bærer våre kamper på innsiden. Kamper som ikke er synlige for andre, men som likevel påvirker oss hver eneste dag – i hver bevegelse og hver tanke som går igjennom hodet.
Jeg har levd med kroniske smerter i mange år. Diagnoser som bl.a fibromyalgi, CRPS (komplekst regionalt smertesyndrom, også kalt «selvmordssyndromet») og flere prolapser gjør at kroppen min mange dager i uken kjennes ut som den har frontkollidert med en lastebil i 140 km/t. Andre dager kan jeg ha nok energi til å jobbe noen timer, skape innhold og forhåpentligvis inspirere noen andre også. Men det hadde aldri vært bærekraftig på fulltid, ei heller i et forutsigbart mønster, og absolutt aldri uten å betale en høy pris i form av smerter og utmattelse etterpå.
Likevel møter jeg innimellom holdninger som: “Men du ser jo frisk ut?” Eller: “Hvis du kan poste på Instagram, kan du vel jobbe?”
Som om det å ha en stemme, og et ønske om å inspirere og dele automatisk betyr at jeg er frisk nok til å jobbe fulltid. Som om det å bruke de små kreftene jeg har på noe jeg brenner for, er det samme som å ikke ha helseutfordringer.
Hvorfor skal vi måtte velge mellom helse og arbeid?
Systemet vårt virker veldig svart-hvitt. Enten bør du være synlig syk nok til å være 100 % ufør, eller så er du frisk nok til å jobbe. Det er lite rom for nyanser. Men hva med oss som befinner oss i gråsonen? Vi som kanskje kunne jobbet 20 %, 10 %, eller til og med 5 %, men som ikke tør å prøve fordi det kan føre til tap av livsgrunnlaget vi rettmessig har fått gjennom NAV – fordi grensene for hvor mye og lite man kan bidra og tjene, kan fortone seg som svært forvirrende, og fordi man også risikerer å bli straffet om man gjør en feil.
Mange uføre ønsker virkelig å bidra. Vi ønsker også å føle oss nyttige. Vi vil bruke hodet, kreativiteten og erfaringene våre. Men mange tør ikke, fordi systemet er rigid og gammeldags – og for mange vanskelig å sette seg inn i. Fordi vi vet at om vi tar på oss en liten jobb, tester et prosjekt, eller forsøker å skape noe eget, risikerer vi å miste uføretrygden – selv om kroppen vår ikke tåler å jobbe mer enn en brøkdel av tiden.
Er det ikke på tide å modernisere måten vi ser på arbeid, helse og verdi på?
Fra "nav-ing" til verdiskaping
Jeg er ikke alene om dette. Jeg kjenner mange dyktige, kreative, ressurssterke mennesker som er uføre i én eller annen grad, men som kunne skapt enorm verdi for samfunnet – hvis vi bare fikk lov. Hvis vi fikk fleksibiliteten til å jobbe litt, i eget tempo, uten frykten for å miste alt.
Hva om vi slutter å se på uføre som en utgiftspost, og heller ser på mulighetene? Hva om vi legger til rette for at de som kan bidra litt får muligheten til det – uten å bli straffet økonomisk? Hva om vi anerkjenner at verdiskaping ikke bare handler om 40-timers arbeidsuker, men også om inspirasjon, deling av erfaringer, kreativitet, støtte til andre i samme situasjon?
Vi lever i en tid hvor jobb kan være så mye mer enn en kontorpult og en fast arbeidstid. Hvor digitale muligheter, fleksible løsninger og entreprenørskap gjør at vi kan jobbe mer på våre egne premisser. Men for at dette skal være mulig, må systemet henge med i utviklingen.
Vi trenger en ny samtale
Det er på tide å utfordre narrativet om at uføre er late, at vi er snyltere, at vi ikke vil bidra. Det er på tide å skape en mer nyansert debatt, der vi anerkjenner at mange uføre faktisk ønsker å bidra – men trenger trygghet og tilpasning for å gjøre det.
Jeg ønsker hundre prosent ikke å bli ansett som «en NAV-er».
Jeg ønsker å bli anerkjent som en VERDISKAPER – men på mine egne bærekraftige helse-premisser.
Men det krever at samfunnet slutter å dømme oss, og i stedet ønsker å lytte.
Er vi klare for den samtalen?
