Amalie Dreyer er regnet blant topp 10 up-and-coming eiendomstalenter av Estate Media i mars 2019

The Collective Issue
Sommer 2021

En altoppslukende affære

– Jeg er enten veldig engasjert eller totalt uinteressert. Så om jeg først skulle skape et slikt sted, måtte jeg gå all in. Men jeg trengte et push, og det var det Kenneth som ga meg.

Publisert Sist oppdatert

Hun heter Amalie Dreyer. Hun er 32 år, mor til én, snart to, og administrerende direktør i et eiendomsselskap. Vi sitter i bakgården til eiendommen hun beskriver som kronjuvelen i porteføljen. Bak henne ruver en enorm mursteinsbygning. Fra utsiden er det lite som antyder at den gamle tekstilfabrikken rommer legemliggjøringen av Amalies visjon: et toppmoderne coworking space hun har døpt Factory Tøyen.

I en lenke rundt halsen hennes svever en gullfarget fugl. Rundt venstre ringfinger sitter en giftering. Når hun forteller om forholdet til mannen hun fikk den av, er det på samme beherskede vis hun forteller om det meste annet.

– Vi utfyller hverandre på mange måter. Jeg kan nok være litt surrete og ustrukturert. Jeg har gjerne en idé her og en idé der, men kan slite med å få dem ned på papiret og virkeliggjøre dem. Der er Kenneth god. Da jeg slet med å få Factory Tøyen opp å stå, kom Kenneth på banen. Han pekte på ting som måtte fikses, og i hvilken rekkefølge ting skulle gjøres. Han hjalp meg rett og slett med å lage en plan.

Planen ser ut til å ha virket. Factory Tøyen åpnet dørene i starten av 2020. Stedet kom seg helskinnet gjennom den verste koronaperioden, og stadig flytter nye småbedrifter inn. Amalie har ansatt en liten stab med en egen daglig leder. Ektemannen Kenneth Dreyer driver sitt eget selskap med hovedkontor i Australia, og har en mindre eierandel i Factory Tøyen.

Et annerledes veivalg

Spoler vi noen år tilbake, finner vi Amalie i transaksjonsavdelingen til et av verdens største konsulentselskaper, der hun blant annet jobber med å analysere den økonomiske helsen til selskaper som skal selges eller kjøpes. Hun har vært der i noen år, men nå vil hun videre. Hun vet bare ikke hvor.

– På den tiden var jeg låst i business school-tankegangen. Dette var før startup-bølgen skylte over landet, og dermed var det enten management consulting, banking eller private equity som var aktuelt for meg. Og jeg var smått interessert i alt uten at jeg klarte å bestemme meg for hvilken retning jeg skulle gå. Jeg fikk en slags FOMO-følelse og klarte ikke å ta valget om veien videre. Jeg var så redd for å velge feil at jeg rett og slett lot være å velge.

Men så dukket en mulighet opp. Faren hennes, som drev et eiendomsselskap, hadde flyttet til Luxembourg noen år tidligere og fant ut at det var vanskelig å drive businessen derfra. Han trengte noen til å ta over og spurte datteren.

– På det tidspunktet var jeg så klar for å prøve noe nytt at jeg hoppet på tilbudet. Men det var ingen enkel avgjørelse å ta. Folk rundt meg var skeptiske. Spesielt folk med lik bakgrunn som meg, risikoaverse typer. De sa at hvis det går skeis, blir det vanskelig å komme tilbake. Dessuten var jeg redd for å få arving-stempelet på meg. Men jeg konkluderte med at det var en unik mulighet og takket ja.

Hun hadde ingen erfaring med eiendom, bortsett fra å ha gjennomført et par eiendomstransaksjoner. Men det var ikke eiendommene som var avgjørende.

– Det var mer det at jeg fikk muligheten til å prøve noe nytt, og til å faktisk kunne være med å påvirke, bestemme retning på noe. Et slikt ansvar hadde det tatt meg mange, mange år å få om jeg skulle fulgt den tradisjonelle løypa.

Kronjuvelen i Kjølberggata 21

I porteføljen til eiendomsselskapet var det mange eiendommer, men det var spesielt én eiendom hun bet seg merke i. En gammel trikotasjefabrikk på 6250 kvadratmeter i Kjølberggata på Tøyen. Hun hadde savnet et annerledes, mer luksuriøst coworking space i Oslo, og hun så med en gang at dette bygget hadde potensial til å romme nettopp et slikt sted. Men så var det dette med å ta steget. Ville hun klare å gjennomføre et så stort prosjekt? Turte hun å ta risikoen det innebar? Spørsmålene var mange, og hun gikk frem og tilbake. Lenge.

– Jeg lekte med idéen så lenge at til slutt sa Kenneth, litt frustrert, «Hvorfor gjør du det ikke bare selv?».

Til slutt gjorde hun det. Og da hun først hadde bestemt seg, gikk hun helhjertet inn i det. Ambisjonsnivået satte hun skyhøyt fra dag én. Hun ville skape et coworking space på linje med steder hun hadde besøkt i London og i New York, og med inspirasjon fra luksushoteller verden over. For å få til dette trengte hun et solid konsept, og hun tok selv på seg rollen som både konseptutvikler og prosjektleder. I grunn også interiørarkitekt. Hun innrømmer at det til tider var slitsomt å studere tapetprøver samtidig som hun skulle holde styr på budsjettene.

– Jeg har nok vært i overkant opptatt av detaljene. Men jeg klarte rett og slett ikke la være, jeg hadde et så tydelig bilde av hvordan jeg ville ha det. Blant annet gjorde jeg det klart overfor møbelleverandørene at jeg ikke vil ha et eneste hvitt eller svart laminat, for å unngå den typiske office-looken. Det skulle vises at vi hadde tenkt gjennom alt.

Når man går gjennom Factory Tøyen, legger man merke til det. Kvaliteten i hvert møbel, i hver detalj. Her er det designstoler fra produsenter som Fogia og Vitra, Purezza-vann på tappekran, bærekraftige håndsåper med lukt av den norske fjellheimen, og toalettene er kledd i hver sin fargerike tapet.

– Jeg skal innrømme at jeg sov dårlig noen netter på grunn av enkelte møbelbestillinger. Jeg vred meg i senga over hvor mye penger jeg hadde brukt. Men så sa jeg til meg selv at det var verdt det. Det verste som kan skje, er at jeg må selge møblene.

Det er ikke bare det ytre Amalie har vært opptatt av. Det ligger en dypere tanke bak designvalgene. Hun snakker engasjert om hvordan hun har funnet frem til løsninger som øker prestasjonsevnen og senker stressnivået hos medlemmene og de ansatte, blant annet gjennom naturlig lys, grønne planter og naturlige materialer. Idet hun begynner å greie ut om det spesielle ventilasjonssystemet i bygget, blir hun revet med. Hun prater om ppm, CO2-nivåer og korrelasjonen mellom luftkvalitet og kognitive evner. Blikket blir mer intenst og gestikuleringene større jo dypere ned i fagterminologien hun kommer. Til slutt må hun stoppe seg selv.

– Beklager, jeg ble veldig nerdete nå.

Et dream team i ryggen

Amalie reiste selvsagt ikke Factory Tøyen alene. Hun presiserer flere ganger at hun har vært heldig som har hatt et dream team rundt seg. Å skape et slikt team var noe hun var bevisst på fra starten av. Og det var spesielt én bransje hun oppsøkte for å finne de rette folkene.

– Jeg søkte spesifikt folk fra hotell- og servicebransjen, ikke fra kontorbransjen. Det gjorde jeg for å sikre at servicen hele tiden er på høyeste nivå.

På spørsmålet om hvilken egenskap hun setter høyest hos sine ansatte, kommer svaret kjapt.

– At de er kvalitetsbevisste. Det er ekstremt viktig for meg at de menneskene jeg jobber med, evner å se kvaliteten i eget arbeid. Dersom jobben din er å bidra til at et sted ser representativt ut, skal du ikke gå forbi et møtebord uten å tørke vekk kafferingene. Hvis jeg må bruke masse tid på å kvalitetssikre og dobbeltsjekke, blir mye av poenget med å ha ansatte borte. Da kan jeg like gjerne gjøre det selv.

Hun verdsetter også integritet og folk som tør å gå motstrøms og utfordre henne. For selv om hun hater å innrømme det, er det ikke alltid hun har rett. Noen ganger har hun måttet bøye seg for flertallet.

– Jeg husker spesielt en diskusjon vi hadde angående en printer. Jeg var fast bestemt på at vi måtte ha en printer som var bemannet av resepsjonen. Argumentene mine var blant annet at det sparte medlemmene for jobben med å fylle på papir, i tillegg til at det ville redusere papirforbruket. Men der ble jeg nedstemt og måtte gi meg.

Selv om hun ikke nødvendigvis er enig med motparten, setter hun pris på diskusjoner. Faktisk er samtaler rundt viktige samfunnsspørsmål noe hun ønsker å sette på event-programmet til Factory Tøyen, når det endelig åpner for slikt igjen. Også her tyr hun til research, kanskje av en litt mer triviell karakter enn hva gjaldt luftkvaliteten.

– Forskning viser at sannsynligheten for å sikre en andre date er større hvis man snakker om kjønnssykdommer fremfor jobb. Kontroversielle temaer vekker interesse. Man blir så mye mer interessant om man har en mening om noe. Derfor mener jeg at å diskutere med folk som er uenige med meg, gitt at de er saklige, er noe av det mest spennende og givende jeg kan gjøre. Man kan lære så mye mer om den andre siden av saken, selv om man ikke lar seg overbevise. Og ikke minst blir man godt kjent med motparten.

Det staeste mennesket

Kanskje er det nettopp slike diskusjoner som har gjort at Amalie og Kenneth har kommet så nær hverandre. Det har iallfall ikke skortet på dem i løpet av tiden de har vært sammen. Det er kanskje ikke så rart. Kenneth beskriver henne som det staeste mennesket han har møtt, og hun beskriver Kenneth som i overkant selvsikker.

– Han har all grunn til å være selvsikker. Han har fått til utrolig mye, bygget opp flere selskaper, og jeg tviler ikke på kompetansen hans. Det betyr likevel ikke at han alltid har rett. Samtidig har jeg som nevnt en tendens til å trå litt forsiktig, og da er godt å ha en partner som pusher meg fremover.

Hun kikker ned mot venstre ringfinger og smiler før hun legger til:

– Men selvsikkerheten hans kan også være fryktelig irriterende.

Hun legger ikke skjul på at det til tider har vært vanskelig for paret å drive hvert sitt selskap. De har hatt sine uenigheter, blant annet om hvem sitt selskap som skal prioriteres når. Sånn sett hadde det kanskje vært enklere om de hadde drevet noe sammen, selv om det også ville bydd på utfordringer.

– Uansett om man har hvert sitt selskap eller driver noe sammen, er det viktig å være samstemte. Det er lurt å sette seg ned tidlig og ta «praten». Om hvor man ønsker å være om fem år, hvor man ønsker å bo, hvordan man ønsker at hverdagen skal se ut, både privat og profesjonelt. Finner man ut at den ene ønsker en jetset-tilværelse, mens den andre ønsker en stabil jobb med vanlig arbeidstid, kan det bli vanskelig. Heldigvis er vi begge ambisiøse mennesker som liker å prate business. Mange par har som regel at de ikke skal snakke om jobb etter jobb. Sånn er ikke vi. For oss er business altoppslukende. Det er dette vi lever og ånder for, så hvorfor skal vi ikke snakke om det?

Hun fikler med fuglen hun har rundt halsen, funderer over hvordan det hadde vært dersom én av dem hadde hatt en A4-jobb.

– Da tror jeg det fort kunne blitt ensomt for begge parter. Det at vi begge er oppslukt i hver vår bedrift, gjør faktisk at vi kan være mer sammen. Vi er friere. Vi kan i grunn reise når vi vil, og vi kan jobbe fra et annet sted en stund, hvis begge føler for det. Det kunne vi ikke gjort hvis en av oss måtte vært på kontoret åtte til fire, mandag til fredag. Sånn sett er vi utrolig heldige.