Ta fatt i en luksusfrykt

Går du for det vante og trygge, selv om du vet hva du egentlig vil få til eller ha i livet ditt? Det er så lett å velge bort det livet, den jobben eller de relasjonene vi ønsker oss – om vi må gjøre store endringer som innebærer å ta valg som virker skremmende.

For noen år siden våknet en viktig del av meg sakte fra en dvale. Jeg innså endelig at jeg ubevisst hadde blitt litt feig – mens livet skjedde og jeg måtte stå i det. Jeg hadde mange gode grunner for hvorfor det hadde blitt slik. Flere tøffe hendelser ble naturlig nok håndtert med å søke trygghet og komfort på de områdene i livet som jeg kunne styre over. Helt menneskelig og helt forståelig, det.

En slik endring skjer så sakte og så umerkelig, mens livet byr på uventede utfordringer. Så, når hverdagen er tilbake til sin vante takt, når krisen er over – da er det fort gjort å forbli inne i det lille, trygge handlingsrommet som vi har kapslet oss så umerkelig inn i.

Det begynte med et spørsmål fra barnemunn. «Mamma, kan jeg få begynne å ri?» Den forsiktige jenta så på meg med store, bedende øyne. Det var sensommer, og bare et par dager til hun ble elleve11 år.

Det knyttet seg i meg. Jeg tenkte på nederlaget hun kunne få – hun som hadde en voldsom redsel for hunder og katter – mens jeg var redd for hest. Vi hadde uten hell prøvd alt for å hjelpe henne med skrekken, med både kunnskap, eksponering, pedagogisk tilnærming og mindre pedagogisk tilnærming.

Hun skulle selvsagt få forsøke seg på ridning, på tross av min bekymring. Før første ridetime forberedte vi henne – i beste mening – på at det var helt naturlig og helt greit om hun likevel ikke våget. At det viktigste var at hun ville gi det et forsøk.

Lysten viste seg å være større enn frykten. Hjem kom en stolt og smilende jente. Litt skeptisk, men ikke verre enn at hun hver uke de neste par årene atter klatret opp på hesteryggen igjen – litt tryggere for hver gang.

Mestringen ble stadig større, og denne mammaen var stolt og imponert, men også stadig bekymret. Det er jo store, sterke dyr vi snakker om her. Samtidig erfarte jeg noe veldig fint, noe vi alle vet i teorien:

Hva mestring på et område i livet kan gjøre for oss på helt andre arenaer.

Frykten for hunder og katter ble borte over natten. Dyrene var en naturlig del av miljøet i stallen. At små skumle kattunger klatret på ryggen til store, søte hester kurerte skrekken. 

Vi står på stedet hvil når vi holder oss innenfor våre faste rammer dag etter dag, uke etter uke. Ukene blir til år, og vår komfortradius krymper i takt med at tiden går – om vi lar det skje.

I flere år hadde jeg takket nei til spennende muligheter som foredragsholder og skribent – i frykt for å feile. Joda, jeg hadde levert og gjort mitt beste, men kun innenfor det jeg allerede hadde kunnskap eller erfaring med fra før av. Helt til den høsten med hestejente i hus.

Jeg ble inspirert av en modig 11-åring. En som ikke lot seg stoppe av egen redsel, og som ville forsere frykten for å leve drømmen sin. Som mor ble jeg også nysgjerrig på hva som fikk datteren min til å like hest. Jeg ville se hennes perspektiv. 

Dette fikk meg til å oppsøke noe jeg ikke tidligere hadde våget – eller i det hele tatt vurdert – å gjøre. Jeg bestilte ridetime i all hemmelighet, fortalte det ikke til noen, og dro skrekkslagen til stallen.

For en effekt det fikk. Jeg visste det jo, men å erfare det jevnlig er noe helt annet: 

Å være modig på et område i livet påvirker hvordan vi møter utfordringer på andre arenaer.

Det ble flere ridetimer de kommende ukene, og da jeg for fjerde gang klatret opp på hesteryggen, glemte jeg redselen et øyeblikk – den som gjorde meg nummen de første tre gangene.

For hver gang jeg oppsøkte frykten, var effekten overraskende stor på andre områder: Foredraget som jeg gruet for, med tusenvis av mennesker i salen, ble plutselig håndterbart – mens mestringsfølelsen og roen økte både som mor og som fagperson. Ryggen min ble rakere, og jeg begynte å utfordre meg selv mer på flere arenaer – slik jeg hadde gjort før.

«Jeg kan hva jeg vil», sier min indre stemme stødig. Det er stemmen som var der før, men som en lang stund hadde blitt svakere, og på et tidspunkt så vidt kunne høres. Den stemmen kom tilbake, slik at jeg igjen kunne oppsøke situasjoner som skremmer meg.

Det er så lett å bli komfortabel, godta sine frykter ved å ta svingen rundt dem. Det vi ikke (tror at vi) kan eller våger, kan vi i mange situasjoner fint unngå. Vi kan gå gjennom hele livet uten å snakke foran en stor forsamling, uten å senke oss ned i en iskald, mørk kulp vinterstid, uten å være i nærkontakt med en hest – eller søke den jobben, ta det valget. 

Vi har et godt og fullverdig liv med disse fryktene, helt uten hinder i hverdagen. 

Jeg kaller dem for luksusfrykter, fordi det er redsler som vi ikke trenger å møte – og som bare vi vet om.

Enkelte andre redsler er det langt mindre praktisk å leve med, fordi de begrenser oss og påvirker livskvaliteten vår. Om vi er redde for katter, får fobi i heis eller frykter for å fly vil det påvirke hverdagen vår og valgene vi tar i større grad enn om vi ikke tør å snakke foran tusenvis av mennesker.

Ta fatt i en av dine luksusfrykter, er mitt tips – en av dem som du godt kan unngå gjennom livet. Selv om det er mer praktisk å ta fatt i en relevant hverdagsfrykt, gå heller for en av de tingene du ikke trenger å eksponeres for uten at du oppsøker den. Da er det du som har kontrollen, og du som aktivt tar fatt i utfordringen.

Min erfaring er at du da kan bli mindre redd for din hverdagsfrykt (som for eksempel redsel for hunder eller heiser), ved å aktivt utfordre en annen frykt – som høydeskrekk.

Det fine er at når vi utfordrer en frykt vi fint kan unngå å eksponeres for, opplever vi mestring også når vi ikke får til det vi vil. Det at vi aktivt har valgt å sette oss i en situasjon som gjør oss numne av skrekk gir en mestringsfølelse i seg selv – etterpå.

Etter en flere ridetimer dro jeg ut til stallen for å ta en avsluttende tur med min luksusfrykt, hest. Jeg ble tatt med til en innhegning i skogen. Der stod jeg blant fem frittgående hester som ville hilse på, og som godmodig (sa instruktøren) dultet i meg. Så klatret jeg opp på en av dem, og red. Rett opp bakkeskrenten, midt inne i skogen, red jeg i ulendt terreng – helt uten sti eller vei. Hele tiden var jeg mo i knærne, og jeg fikk ikke med meg halvparten av hva instruktøren sa. Men jeg var der, og jeg gjorde det.

Opplevelsen fikk overraskende stor betydning for hverdagen, for selvtilliten, for tankesettet mitt. Jeg ble dristigere – «bold» – og kom tilbake der jeg skulle være, der jeg var før jeg lot forsiktighet og omstendigheter få for stort spillerom. Tilbake til barndommens litt sta versjon: «Jeg kan hva jeg vil.» 

Det kan du også. 

PS. Hvilke frykter vil du beholde, hva koster for mye mental energi å få til?Vi er den vi er, vær sta og behold gjerne en frykt eller fem. Bare vær bevisst på hvilke, og hvorfor.

Gå for drømmen din, gjør den om til mål.