Optimist med deadline

Jeg møter Nina Jensen den uken det som virker som «alle andre» var på Arendalsuka. Når hun blir spurt om hun har vært der i år, rister hun på hodet.

– Nei, nei. Jeg er litt konferanse‑trøtt. Jeg føler at det er de samme menneskene som snakker om de samme tingene til de samme menneskene. Man går rundt i et ekkokammer. Det gir meg i hvert fall ikke framtidstro.

Hun mykner litt. – Når det er sagt, er Arendalsuka en fantastisk møteplass og utrolig viktig for mange – både organisasjoner, næringsliv og politikere. Det er gøy, man treffer mange hyggelige mennesker, og jeg skjønner veldig godt hvorfor mange prioriterer å være der. For oss, og det vi driver med nå, er det bare ikke den mest aktuelle arenaen. Jeg opplever ikke at jeg får påvirket så mye ved å være til stede der.

– Det er også litt deilig å kjenne på at man ikke trenger det. Jeg skulle egentlig delta på tre paneldebatter der i år. Så tenkte jeg: må jeg faktisk, eller kan jeg komme meg ut av det? Jeg hadde mye mer lyst til å være sammen med sønnen min. Det er en god følelse å tenke at vi har hatt en hel sommer sammen, og jeg vil fortsatt bare være sammen med ham.

Havet som inngangsport

Når hun blir bedt om å spole tilbake og fortelle hva som fikk henne inn i marin biologi og miljøbevegelsen, kommer svaret raskt.

– Havet.

– Jeg har hatt en enorm fascinasjon og kjærlighet for havet siden jeg var liten. Jeg elsket alt som var i, på og under vann. Barndommens Oslofjord, Ulvøya. Hudøy, den gangen et kommunalt tilbud for familier uten feriebudsjett.

– Det er noe av det fineste jeg har fått være med på. Løpe rundt, lære om natur og insekter. Jeg tror det satte meg på et spor.

Så kom tenårene og en forsterkning av fascinasjonen. I tenårene fikk sporet retning og navn. – Jeg så The Big Blue, og Jacques‑Yves Cousteau ble helten. Jeg bestemte meg tidlig for å bli marinbiolog.

Cousteau var med-oppfinner av Aqua‑Lung og gjorde moderne dykking – og havet –tilgjengelig for folk flest.

– Jeg hadde vært medlem i Pandaklubben til WWF siden jeg var sju. Jeg var ingen tradisjonell aktivist som Greta Thunberg eller de i Natur og Ungdom. Jeg hadde bare fascinasjonen for havet – og et ønske om å jobbe i WWF, fordi det var en fantastisk organisasjon.

Hun tok valget tidlig og ringte til Rasmus Hansson, som da var generalsekretær i WWF Norge (2000–2012), før hun begynte å studere, for å få råd om fagvalg som kunne lede til jobb i WWF.

– Jeg studerte tre år, tok jevnlig kontakt med dem underveis for å få tips, og sjekket om det var jobbmuligheter. Jeg tenkte at om jeg fikk jobb der, kunne jeg hoppe av studier og alt. Men jeg fullførte, og samme dag jeg leverte masteroppgaven i marinbiologi fikk jeg min første jobb i WWF.

At hun målrettet rigget utdanningen inn mot én organisasjon, var ikke uten fallhøyde.

– Jeg tenkte: Hva hvis jeg har rigget alt inn mot en arbeidsplass der jeg egentlig ikke vil være? Men noe i meg sa at dette var riktig, og jeg angret aldri. Jeg hadde også jobbet frivillig i WWF i tre år. Da vet man mye om menneskene, måten å jobbe på og oppgavene. Jeg kunne tatt hva som helst av jobber – vaske vinduer, jobbe i kantina – jeg ville bare være en del av det.

Hvorfor? – Verdiene. WWF var faktabasert og global, de jobbet med dyr og natur, og de var løsningsfokuserte. Alt dette er høyst gjeldende for meg, også i dag.

Nina tok over jobben til Hansson som generalsekretær i WWF Norge i 2012.

Familiens grønne får

Engasjementet ble ikke dyttet på hjemmefra – men frihet og ansvar kom tidlig.

– Vi fikk fritt spillerom og måtte ta mye ansvar tidlig. Jeg hadde min første betalte jobb som trettenåring. Jeg måtte bidra til økonomien hjemme, og hvis det var noe jeg ville ha, måtte jeg betale det selv. Det å få det ansvaret og føle at man har en viktig rolle i flokken, var viktig.

Søsknene deler driv, men har valgt ulike retninger.

– Faren min gjorde veldig ulike ting med søsteren min, Siv,  og meg. Han løste matteoppgaver og spilte sjakk med Siv.

Det gjorde ikke vi. Vi så på dyrespor, fugler på fuglebrettet, naturprogrammer på TV, og drømte om fisketurer på Finnmarksvidda. Han så nok det ulike i oss og hjalp til å forme veien.

I mange år var Nina «familiens grønne får».

– Broren min jobbet i oljeindustrien i mange år, og Siv var i FrP. Når vi snakket om klima, var de bare sånn: «Ah, hell…» Vi snakket ikke så mye om det. Men broren min gikk gjennom en reise – fra økologisk gjødsel til batterier – og beveget seg over på min banehalvdel. På et tidspunkt sa han: «Nina, er du klar over hvor ille det faktisk står til?»

Jeg svarte: «Jeg har jobbet med dette i 15 år, jeg tror jeg har relativt god innsikt. Men jeg er glad du nå også har skjønt det.»

Hva ligger i oppvåkningen hans?

– At det ofte ikke handler om vond vilje. Man har ikke kunnskapen som skal til. Får folk nødvendig kunnskap, og blir like engasjert, er det lettere å få til endring enn om du skal klemme noe gjennom.

Hospitality, kommunikasjon, naturvern

Nina gikk fra jobben som generalsekretær i WWF Norge til å bli CEO i REV Ocean i 2018. Det er en non‑profit plattform og et forsknings‑ og ekspedisjonsfartøy som skal bidra til One Healthy Ocean.

– Vi skal redde livet i havet, sier hun, og legger inn hermetegn i luften.

– Det er svulstig, men det er faktisk det vi prøver. Samtidig foregår det om bord på et ganske luksuriøst skip. Vi skal leie ut skipet REV Ocean til eksklusiv bruk for noen av de rikeste og mektigste i verden, og vi vil ha en slags hotelldrift ombord, med alt som skal til for at disse menneskene har det bra.

Akkurat her smelter hennes «tre fag» sammen: arenaen (hospitality) som skaper nærhet og kontakt, fortellingen (kommunikasjon) som gjør fakta forståelige, og formålet (naturvern) som binder kapital og vilje til konkrete tiltak.

– Du må gjøre havet nært for dem som sitter på beslutninger og midler. Få dem ut, under og bort til – der de ser. Da lander fakta på en annen måte. Da blir det lettere å peke på tiltak som er konkrete, gjennomførbare og målbare.

Her kommer den uvanlige merittlisten til sin rett. – Min første jobb var på hotell som trettenåring. Jeg har jobbet i restauranter og barer. Jeg har jobbet mange år i reklamebransjen: salg, kommunikasjon og markedsføring. Jeg kan selge et budskap til folk jeg ikke nødvendigvis er enig med, eller som jeg normalt ikke ville hengt med. Og så har jeg naturengasjementet og alle årene i WWF. Jeg forstår – og har et hjerte for – det jeg mener er de riktige tingene: naturvern og å ta vare på naturen. Kombinasjonen er helt uovertruffen i dette prosjektet.

Hun sier det hun også sa til kolleger i WWF:

– Dere er selgere. Vi driver alle med markedsføring og salg. Hvordan skal du få politikere til å kjøpe en klimalov hvis du ikke klarer å overbevise dem? Du må ha de riktige argumentene. Mye er de samme prinsippene, uansett om du selger en klimalov eller en veske.

To livsoppgaver

Ikke alt i livet har handlet om havet.

– Hvis jeg kunne reise tilbake i tid, ville jeg brukt hele livet mitt på å finne en kur mot hjernekreft, så jeg slapp at mannen min skulle dø. Han døde i 2019. Så nå har jeg to livsoppgaver: å redde livet i havet og å finne en kur mot hjernekreft. Det har jeg bestemt meg for.

Sorgen har forandret henne som leder og menneske.

– Jeg er blitt fryktelig mye mer utålmodig. Ingen av oss vet hvor mye tid vi har. På miljøfeltet har vi dårlig tid. Vi må prioritere og gjøre de riktige tingene. Nå er jeg nådeløs med hva jeg bruker tiden på.

– Når jeg sier jeg er nådeløs på tid, betyr ikke det at jeg ikke har fritid. Det betyr at når jeg ikke er på jobb, så er jeg ikke på jobb. Jeg er 100 prosent til stede for sønnen min og dem jeg er mest glad i. Jeg er veldig nøye med hvem jeg bruker tiden på, også privat, og jeg bruker den ekstremt godt.

Det preger også lederskapet.

– Familie kommer alltid først. Står du i en livskrise, eller har du små barn, tilbyr jeg full fleksibilitet. Du får igjen for det i n-te potens. Livet går i faser; det er viktig å være oppmerksom på hva som er viktig i denne fasen. Forventningsavklaring – for seg selv og dem man jobber med – er utrolig viktig. Jeg var raus før, men jeg er blitt enda rausere på fleksibilitet og mer synlig på hva som virkelig betyr noe.

Og hun har mindre toleranse for støy.

– Jeg hater folk som klager når de egentlig ikke har noe å klage over. Jeg orker ikke bruke tid og energi på det. Da er det stopp.

Likestilling – system, ikke symbol

Stamtreet forplikter.

– Jeg er oldebarn av kvinnesaksforkjemper Betzy Kjelsberg, Norges første kvinnelige fabrikkinspektør og en nøkkelfigur i kvinnebevegelsen. Jeg føler en familiær forpliktelse til å videreføre det arbeidet. Kampen er virkelig ikke over.

Argumentasjonen er tredelt.

– Én: Samfunnsøkonomisk er det uklokt ikke å utnytte hundre prosent av de menneskelige ressursene. Man bør velge de best kompetente, uavhengig av kjønn, alder, bakgrunn og geografi. To: Jeg bikker kanskje litt over i rødstrømpa, men jeg mener at verden ville vært langt bedre hvis den var styrt av flere kvinner. Kvinner scorer høyere på mange viktige parametre: mellommenneskelig, sosialt, kommunikativt, tør å stille de viktige spørsmålene, løsningsvilje – og lavere testosteron. I styrer er evnen til å stille kritiske spørsmål ekstremt viktig. All erfaring viser at styrer med flere kvinner leverer bedre resultater, også finansielt.

Motargumentet «vi vil bare ha den beste personen» svarer hun kontant på.

– Da har man ikke lett godt nok. Noen ganger kan den beste personen være en mann. Jeg forsøker etter beste evne å rekruttere 50/50 kjønnsbalanse i alt, men det er ikke alltid lett. Da må du bygge pipeline.

Et konkret eksempel fra sjøen: – Vi rekrutterte aktivt etter kvinnelig kaptein. Flere menn hadde den beste erfaringen. Da valgte vi en mann. Men vi rekrutterte kvinner i posisjoner under kaptein, så de kan få erfaringen som trengs for å bli kapteiner. Slipper du aldri til, får du ikke endring. Vi har alle et ansvar for å dytte og løfte.

Mer enn én krise – samme kurs

Det siste året har mange kjent på en dempet stemning i miljøfeltet.

– Vi kan alle føle på en depresjon innimellom, med mye krig og konflikt. Det kan kjennes som om miljø blir nedprioritert. Jeg mener det ikke stemmer. Folk bryr seg ikke mindre, sier Nina Jensen, de bryr seg bare om flere ting.

Hun blir konkret:

– Spør du meg hva jeg bryr meg mest om akkurat nå, svarer jeg Gaza. Det betyr ikke at jeg ikke brenner for miljøet. Det er plass til flere ting, og vi bør ikke sette dem opp mot hverandre.

Politikere har begrenset tid og kapital, påpeker hun: – En stor krig tar plass fra langsiktige saker som – dersom vi ikke håndterer dem – blir konfliktdrivende senere. Det er alltid en balanse mellom kortsiktige kriser og den langsiktige underliggende krisen.

– Men vi må fortsette å flytte normer og kapital: Vi må bruke arenaer, fortelling og konkrete tiltak som skaper nærhet – så fakta lander, og beslutninger tas.

Hun nevner verdens korallrev.

– I veldig store deler av verden er de nok historie og kan ikke reddes. Klimaendringene har gått for langt. Havet blir for varmt og for surt. Innenfor en menneskelig tidsalder klarer vi ikke å reversere det. Men det vil finnes lommer der koraller fortsatt kan overleve. De må vernes, og ødelagte områder kan restaureres.

– Et av de viktigste klima- og naturtiltakene er å ikke ødelegge mer natur. Verne det vi har igjen – på land og til havs. La utbyggingsprosjekter i stor grad foregå på ødelagt grunn. Og forsøksvis restaurere og reparere der det lar seg gjøre.

Hun minner om naturens egen funksjon.

– Har du intakt natur, gjør den jobben for oss: tar opp CO₂, renser havet og luften, er flomsikring. Gode kantsoner og myr tar opp veldig mye vann ved ekstremnedbør. Uten det får du skred, avrenning, forurensning og overgjødsling i fjorden. I kystområder med mangroveskog har befolkningen langt bedre beskyttelse mot ekstremvær. Intakt natur redder tusenvis av liv.

Nærhet, fakta, samarbeid

Hvordan ser det ut i praksis?

– Oslofjorden er et godt eksempel, sier Nina. – Mange organisasjoner har jobbet systematisk. Vi har tatt beslutningstakere ut i båt og ned under vann, så de faktisk ser og forstår. Vi har samlet dem som blir berørt, og snakket på tvers.

Resultatet er reelt: fiskeforbud i tre store soner i Oslofjorden – noe som for få år siden virket utenkelig.

– Oppskriften er enkel og vanskelig på samme tid: nærhet til naturen, fakta på bordet, samarbeid på tvers – og tydelige løsninger.

På spørsmål om hennes største bragd, svarer hun uten å nøle. Samarbeidet mellom WWF, Framtiden i våre hender og Greenpeace som endte med at Stortinget enstemmig ba Oljefondet trekke seg ut av kull i 2015. Den historiske beslutningen er godt dokumentert: Alle partier sto bak, og finanskomiteen var enstemmig før Stortinget vedtok selve uttrekket.

– Det er kanskje den viktigste klimaseieren jeg har bidratt til, og kanskje den viktigste klimabeslutningen som er tatt i Norge, sier hun.

– På et tidspunkt når man et kritisk vippepunkt der det ikke lenger er greit å investere, eller der investeringene blir så små at det ikke er lønnsomt. FN‑sjefen har sagt at vi er «past point of no return» hvor fornybar energi utkonkurrerer fossil. I fjor ble det investert 800 milliarder dollar mer i fornybar enn i fossil. Det er fort gjort å miste motet, men det skjer ekstremt mye bra på felt vi har kjempet for i årevis, legger hun til.

– Jeg er fortsatt full av optimisme og framtidstro. Det er mange grunner til å juble. Miljøorganisasjoner vinner i rettssalen. Havet har aldri stått høyere på agendaen. Folk er mer bevisste og vil engasjere seg. Filantropiske midler øker, og flere vil bidra. Jeg gleder meg til å hjelpe dem med å prioritere hva de bør bruke penger, tid og krefter på.

Metoden er den samme enten det handler om fjord, fond eller filantropi: gjør problemet nært, legg fakta på bordet, bygg fellesskap rundt løsningen – og leverer tiltak som biter.

Det er slik Nina Jensen jobber: å flytte verden centimeter for centimeter, men alltid i riktig retning.

Optimist, ja – men med deadline.