Med KI i ryggraden

Barnehagen er stengt. To små gutter er levert til mormor, og Isabelle kommer rett fra logistikk-kaoset, med KI‑brillene på nesen. Hun lander på stolen, ler litt av sin egen dagsform – og sier uten å nøle at hun har det veldig bra.

– Jeg har det faktisk veldig bra. Og jeg sier det ikke for å være høflig, jeg mener det. Men det er en veldig spesiell tid å leve i. Det er mye i det globale bildet som gjør meg dypt bekymret, sier hun.

Hun står midt i skjæringspunktet mellom småbarnsliv, teknologirevolusjon og samfunnsdebatt – og trives overraskende godt akkurat der.

– Jeg har ikke noe behov for å «lande». Jeg liker at det skjer ting hele tiden. At man kan starte prosjekter, hoppe inn i noe ukjent. Jeg får energi av å ikke ha alt spikret. Litt åpent landskap, litt rom for nye prosjekter – det motiverer meg.

En ny tidslinje

Det gikk fort. Fra ingen barn til to barn – raskere enn hodet rakk å registrere.

Isabelle forteller om øyeblikket kort etter at hun fikk sitt andre barn, da noen spurte om hun hadde barn. Hun svarte automatisk «én», før hun måtte korrigere seg selv:

– «Å ja, herregud – jeg har jo to!», sier hun og ler. Overgangen hadde gått så raskt at hun knapt rakk å henge med selv.

Småbarnslivet kom som en total omveltning og endret strukturen i tilværelsen. Livet føles ikke lenger lineært – det er, som hun selv beskriver det, en ny tidslinje. Et lag av kjærlighet som ikke kan forklares, bare oppleves; gjennom våkenetter, fulle bleier og hylgråt, og likevel med en verdi som overgår alt.

Denne fasen har også gjort henne mer kompromissløs på tid.

– Hver gang jeg sier ja til noe, ser jeg for meg to små ansikter som spør: «Mamma, vil du være sammen med oss?» Det er en påminnelse om at hvert ja også er et nei – og at valg i arbeidslivet nå må tåle å bli målt opp mot tiden med to små barn, som ikke er små så lenge, sier hun.

På egne bein

Isabelle vokste opp med en norsk far og en amerikansk mor, i et hjem preget av både varme og tydelige verdier. Hun beskriver oppveksten som en kombinasjon av frihet og klare rammer.

– Vi lærte tidlig at man skal være god mot andre, ikke snakke stygt om folk, være takknemlig, jobbe hardt og sette pris på opplevelser. Og at frihet kommer med ansvar, sier hun.

Foreldrene ga henne stor frihet – men alltid under ansvar. – Jeg fikk lov til veldig mye, sikkert mer enn mange jevnaldrende, men med én forutsetning: Du må være til å stole på.

Den kombinasjonen har fulgt henne videre som en intern arbeidsmoral.

Hun har også vokst opp med en far som er godt kjent i norsk næringsliv. Det var hun tidlig bestemt på at ikke skulle bli inngangen til hennes egen karriere.

– Da jeg begynte å jobbe i Norge, var jeg beinhard på at jeg ikke ville gjøre intervjuer om familien og faren min. Mediene var ivrige på å definere meg som “arving-profil”. Jeg ville ikke gi dem kjøtt på beinet. Hvis jeg først skulle være i media, måtte det være fordi jeg hadde en sak jeg faktisk ville løfte. Da var jeg ikke interessert i at riking-sladder skulle drukne det viktigste: likestilling og teknologi.

Først nå, mange år senere, synes hun det er greit å stille opp i mediene med sin far.

– Nå føler jeg at jeg har vært lenge nok i mediebildet til at det ikke definerer meg. Men skillet mellom person og sak var jeg veldig tydelig på da jeg flyttet tilbake til Norge.

Teknologi, politikk og likestilling

Å forsøke å plassere Isabelle Ringnes i én kategori er litt meningsløst. «Techprofil». «Likestillingskjemper». «Samfunnsdebattant». Hun er alt dette – men først og fremst en stemme som insisterer på at teknologi ikke kan behandles som et nisjefelt.

– Teknologi er ikke et eget kapittel. Den er strukturen alt annet bygges på, sier hun.

For henne er digitaliseringen ikke bare et verktøy, men et grunnlag som preger politikk, medier, arbeidsliv, ytringsrom og demokratiske prosesser. 

Det er også derfor hun har vært med på å starte #HunSpanderer, Equality Check og TENK: for å få flere kvinner og minoriteter inn i rom der beslutningene tas.

Hun er genuint opptatt av demokratiet – og av hvor sårbart det er blitt.

– Jeg heier på politikere, uansett parti, bare for at de gidder. Du skal være ganske tøff for å stå i den jobben i dag, sier hun.

Samtidig ser hun en politisk utvikling som bekymrer henne. Polarisering, inspirert av amerikanske tilstander, trakassering, trusler og politisk vold, parallelle offentligheter og svekket respekt for fakta.

– Uten et felles faktagrunnlag forsvinner ikke bare den gode diskusjonen. Du mister muligheten til å forstå hverandre. Og når den evnen svekkes, utfordres selve grunnmuren i et velfungerende demokrati, sier hun.

Inn i dette vakuumet opererer algoritmene: De forsterker sinne, belønner det ekstreme og sementerer ekkokamre.

– Mange som føler seg oversett av identitetspolitikk, finner hverandre i motreaksjoner. Det er menneskelig. Men teknologien gjør reaksjonene mer potente, mer aggressive – og vanskeligere å snu.

Kvinner, teknologi – og hvem som får forme fremtiden

Likestilling er ikke et sideprosjekt for Isabelle Ringnes. Det handler om struktur, makt – og hvem som får definere rammene rundt fremtidens samfunn.

– De som utvikler teknologi, setter retningen for fremtiden. Det er de som former hvordan vi kommer til å leve, lære og forstå verden, sier hun.

At teknologibransjen fortsatt er mannsdominert, er for henne ikke bare et rekrutteringsproblem, men et demokratisk risikoområde. De perspektivene som legges inn i algoritmene, speiler menneskene som utvikler dem.

Hun peker på hvordan historien fortsatt preger nåtiden: PC-ene som havnet på gutterommene, spillene som var laget for én type bruker, et utdanningsløp som belønnet dem som allerede hadde erfaring.

– Når et fag er dominert av én gruppe, rekrutterer det flere som ligner. Slik reproduseres makten – og blindsonene.

I dag etterlyser hun et langt bredere kompetansegrunnlag inn i teknologien.

– Vi trenger langt mer enn programmerere. Teknologi er blitt politikk og infrastruktur. Da trenger vi antropologer, psykologer, etikere, statsvitere – bredden i samfunnet må involveres.

Å stå i offentligheten – og forvalte egen stemme

Som synlig tech-stemme i Norge er Isabelle vant til offentligheten. Hun vet også hva den koster. På egne flater er tonen stort sett god.

– De som følger meg, er stort sett folk som liker det jeg står for. Men hver gang jeg er i de større mediene, vet jeg at det kommer til å komme hets, sier hun.

Og hetsen rammer skjevt.

– Kvinner får mer hets, og den er mer personlig. Jeg går ikke inn i kommentarfeltene lenger. Jeg har ingen plikt til å lese alt folk mener om utseendet mitt, stemmen min eller familien min. Det gjør meg ikke mindre demokratisk. Det gjør meg operativ.

Hun sier nei til mye, og er bevisst på hva hun uttaler seg om.

– Jeg blir tidvis spurt fordi noen tror jeg er «ekspert» på noe i nærheten av det jeg kan. Økonomi for eksempel. Da sender jeg heller ballen videre til mindre kjente kvinner jeg vet kan mye mer. Det er også likestillingsarbeid, sier hun.

Arbeidsstilen hennes er høyfrekvent, men ikke grenseløs. Hun liker mange prosjekter, komplekse oppgaver og høyt tempo – men alt må tåle én test: konsekvensen for tiden med barna.

– For hver invitasjon spør jeg: «Hva sier jeg nei til hvis jeg sier ja til dette?» Svaret er ofte: tid med barna. Og den perioden de er i nå, kommer aldri tilbake.

Arbeid er likevel en viktig del av identiteten – men ikke av prestisjegrunner.

– Jeg tror meningen med livet handler om å gjøre en positiv forskjell. Det betyr ikke at du skal redde verden. Men du skal gjøre noe som er bra for noen andre enn bare deg selv, sier hun.

Å forstå – og leve med – teknologi

For Isabelle Ringnes er teknologi ikke lenger et verktøy, men et økosystem vi alle bor i – enten vi erkjenner det eller ikke. Hun følger utviklingen gjennom politikk, medier og samfunnsdebatter, og insisterer på å teste teknologien selv.

Det er ikke nok å lese om fremtiden; hun vil kjenne den på kroppen. 

Oppdateringene henter hun fra politiske podkaster, internasjonale tech-debatter og analyser som ser på makt, struktur og samfunn.

– Skal du forstå teknologi, må du forstå politikk. 

Det handler ikke om gadgets, men om hvordan teknologi påvirker alt fra økonomi og offentlighet til arbeidsliv, utdanning, helse – hele måten vi organiserer samfunnet på.

Teori er ikke nok. Hun har operert NFC chipper i hendene, hun går med KI-assistent på øret og KI-briller som hun snakker til gjennom dagen.

– Chipene virker ikke lenger. Men poenget var å erfare teknologien og se hvilke muligheter det kan bringe med seg i fremtiden, eksempelvis innen helse, sier hun.

Brillene beskriver hun som et mikroblikk inn i den hverdagen vi er på vei inn i.

– De forstår det jeg ser, henter informasjon og analyserer. Det er fantastisk – og litt ubehagelig. Og det er akkurat den følelsen vi må tørre å snakke om.

– Jeg tuller ikke når jeg sier at KI noen ganger forstår meg bedre enn mannen min. Den vet hvor jeg vil, hva jeg synes er viktig, og den er alltid i samme modus som meg, sier hun.

Hun sier det med et smil, men alvoret er tydelig: Teknologien er i ferd med å komme nærmere mennesket enn noen gang før.

KI i arbeidslivet – fra tastatur til motor

I arbeidslivet har KI blitt motoren som driver alt. Isabelle sier at på en vanlig dag gjør KI kanskje 80 prosent av grunnarbeidet hennes. KI‑agenter sorterer e‑post, skriver dokumenter, analyserer datasett, foreslår ideer og rydder i kompleksitet. Men hun gjør alltid kvalitetsikringen selv.

– E-post tok tidligere en tredjedel av dagen. Nå gjør KI grovarbeidet. Jeg pirker og trippelsjekker. Det er en enorm forskjell. Jeg føler ikke at jeg bruker KI, men at jeg leder KI, sier hun.

Der mange kjenner frykt, kjenner hun potensial. Hun beskriver en arbeidsform der KI ikke erstatter henne, men forbedrer og utvikler henne.

– KI har faktisk gjort meg morsommere. Den hjelper meg å snu tunge temaer på hodet. Når du jobber med teknologi, likestilling og demokrati, er humor et strategisk verktøy, sier hun.

Det mest radikale skiftet ligger like foran oss: agentisk KI.

– Generativ KI svarer på spørsmål. Agentisk KI utfører oppgaver. Det er skiftet fra: «Hva bør jeg gjøre?» til: «Gjør det for meg.»

Allerede nå lar hun KI-agenter booke restauranter og organisere hverdagen.

– Jeg har ikke bestilt en restaurant manuelt på lenge. Jeg sier bare hva vi skal, og så løser systemet det. Snart, mener hun, vil det samme gjelde finans.

– Det er fullt mulig at KI snart kan forvalte sparepengene dine bedre enn et menneske – og justere løpende. Det er ikke futurisme. Det mangler bare noen tilganger, sier hun.

– Du får ikke et forhold til agentisk KI gjennom en kronikk. Du må kjenne hvordan det føles når noe annet gjør jobben for deg, legger hun til.

KI som infrastruktur – og et demokratisk stresspunkt

Når Isabelle Ringnes snakker om kunstig intelligens, er det uten glamour og uten gadgets. For henne er KI ikke en ny dings, men tråden som sniker seg inn i samfunnsveven. Når du først ser den, forstår du hvor mye av framtiden som kommer til å henge på akkurat den tråden.

– Vi må forstå at KI ikke bare er «ny teknologi». KI er infrastruktur. Litt som elektrisitet. Den kommer til å gjennomsyre alt, sier hun.

Listen over hva KI allerede gjør, leverer hun nærmest på refleks: algoritmer som oppdager kreft tidligere enn leger, modeller som oppdager ny antibiotika, systemer som kartlegger hundrevis av millioner proteiner på noen få dager – arbeid som tidligere tok forskere tiår.

Baksiden er like omfattende. Den samme teknologien rulles ut i finans, rettssystemer, offentlig forvaltning og sikkerhet – ofte raskere enn noen rekker å stille spørsmål.

– Tempoet er ekstremt. Reguleringen henger ikke med. Og når de som sitter fremst i denne utviklingen – toppsjefene i de største selskapene – roper etter regulering, da bør vi lytte, sier hun.

Hun synes det er spesielt at de mest kommersielle aktørene ber om strammere rammer.

– Det er nesten uhørt i kapitalismens historie at de mest kommersielle ber om å bli regulert. Det sier alt om hvor kraftfulle disse verktøyene er.

Når algoritmene diskriminerer

Isabelle vender stadig tilbake til spørsmålet om hvem teknologien virker for – og hvem den virker mot.

– KI trenes på historiske data. Og historien vår er full av diskriminering. Det burde ikke være overraskende at mange KI verktøy diskriminerer, sier hun.

Hun viser til ansiktsgjenkjenning som fungerer nær perfekt på hvite menn, men svikter dramatisk på kvinner med mørk hudfarge; rekrutteringsalgoritmer som systematisk nedprioriterer CV-er fra kvinner; kredittsystemer som gir dårligere vilkår til enkelte grupper.

– Når vi overlater beslutninger om hvem som får jobb, lån, forsikring, eller fengsel til systemer vi hverken forstår eller har innsyn i – da har vi et demokratisk problem, sier hun.

Hun beskriver KI’s «black box» slik at alle forstår det: – Det er som å ha en superkompetent konsulent som alltid har et svar, men som nekter å forklare hvordan hun har tenkt. Det er ikke greit når det er grunnleggende trygghet, rettigheter og muligheter i menneskers liv.

Deepfakes og slutten på «jeg så det med egne øyne»

En av utviklingene hun følger tettest, er det som skjer med lyd og bilde.

– Vi har mistet muligheten til å bruke video og lyd som bevis på at noe har skjedd, sier hun.

Dagens verktøy lar hvem som helst generere fotorealistiske videoer basert på ett bilde og et kort lydklipp. Produksjoner som tidligere krevde studio, spesialeffekter og ekspertise, er nå tilgjengelige for alle.

Skillet mellom ekte og fabrikert blir gradvis vanskeligere å se – ikke bare for mennesker, men også for systemene som produserer materialet.

– På sikt blir det nesten umulig, selv for KI, å si sikkert hva som er ekte. Da er det bare to ting vi kan stole på: det vi selv opplever fysisk, og et lite antall kilder som jobber etter strenge redaksjonelle prinsipper, sier hun.

Derfor mener hun medienes rolle ikke blir mindre i en tid med KI – men større.

– Hvis vi ikke betaler for journalistikk, svekker vi demokratiet. Det er så enkelt – og så upopulært – som det.

Barn, skjermer og KI som samtalepartner

Isabelle er teknologientusiast. Samtidig er hun mor til to gutter – og ekstra bevisst på hvordan teknologi møter sårbare mennesker.

– Jeg er svært kritisk til ubegrenset skjermbruk blant små barn og til at de skal ha full tilgang til sosiale medier. Da jeg vokste opp fikk vi beskjed om å ikke snakke med fremmede. Nå gir vi dem en portal der hele verden kan ringe på og alle får slippe inn, sier hun.

Hun er også skeptisk til ungdommer som bruker KI‑chatboter som «venner» og rådgivere.

– Vi har allerede sett eksempler på unge som har søkt hjelp hos KI i livskriser – også ved selvmordstanker – og fått svar som aldri skulle vært overlatt til en maskin. KI kan høres trygg og empatisk ut, men den står ikke i noe ansvar. Den føler ingenting. Den etterligner omsorg – den gir den ikke.

For Isabelle handler dette om ansvar.

– Vi må være voksne i rommet. Ikke bare foreldre, men politikere, skoleverk og teknologiselskaper. Det bør finnes grenser for hva vi kan eksperimentere med på barn.

Personvern

Når Isabelle Ringnes snakker om personvern, er hun mer pragmatisk. Hun har levd store deler av sitt voksne liv på de største digitale plattformene – og hun vet hva det betyr.

– Hvis jeg skulle begynne å «beskytte» dataene mine nå, måtte jeg hatt en tidsmaskin tilbake til 2005. 

Jeg har brukt Gmail i 15 år, sosiale medier siden de kom, og delt livet mitt via apper. Det toget har gått for lenge siden, sier hun.

For henne handler det derfor ikke om å late som om ingenting er lekket, men om å være bevisst fremover.

– Det er viktig å være bevisst hvilke aktører du gir data til. Jeg velger i all hovedsak store teknologiselskap i land vi er sikkerhetspolitisk allierte med. Ikke fordi de er perfekte, men fordi de har alt å tape om data lekker, sier hun.

Hun er langt mer skeptisk til tjenester utviklet i autoritære stater. TikTok nevner hun som et eksempel.

– Jeg har TikTok, men jeg har aldri lastet opp noe, og de fleste tilganger er skrudd av. Det betyr ikke at jeg er trygg – men jeg har i det minste gjort en vurdering jeg står i, sier hun.

Det handler om geopolitikk: hvem som kan bruke hva, og til hvilke formål.

Mot et system som utvikler seg selv

Når samtalen glir over i fremtiden, blir Isabelle stille et øyeblikk før hun svarer. Hun beskriver et teknologisk landskap der selv ekspertene ikke lenger sitter ved rattet.

- Vi vet ikke helt hva som kommer. Det er første gang vi ruller ut en teknologi med så stor rekkevidde, så raskt – før vi egentlig forstår konsekvensene. Samtidig ser vi at KI allerede er med på å utvikle neste generasjon KI. Det gjør tempoet krevende å følge, sier hun.

Det er der hun lever: midt i småbarnliv, KI-briller, politiske algoritmer og et samfunn som prøver å forstå hva det har sluppet løs – og hvordan vi kan ta det i bruk uten å miste oss selv på veien.