Belønn kjønn

Mange ønsker seg et kjønnsnøytralt samfunn, men det tror jeg er en utopi. Kjønnet vårt, uansett i hvilken form og farge det måtte komme, er med på å skape identiteten vår. Og det er jo egentlig fantastisk. La meg presisere, det handler ikke om å la kjønnsroller styre oss, men om at vi skal ta eierskap til de unike egenskapene alle kjønn har – og at egenskapene belønnes likt.

I likestillingsdebatten snakker vi ofte om å nøytralisere kjønn. Når vi søker etter den best kvalifiserte kandidaten, så skal det helst være «uavhengig av kjønn».

Men jeg ønsker meg en verden der vi feirer forskjellene kjønnene representerer, ikke at vi prøver å gjøre alt likt. For når vi skal sørge for at noe blir likt, bruker vi bevisst eller ubevisst noe som utgangspunkt. I situasjonen vi er i nå, der menn har styrt i mange generasjoner, er det en viss type menn som er utgangspunktet, og så skal alle andre «stilles likt» med dette.

Posten og Tise lanserte nylig en reklamefilm der tidligere MGP Junior-artist Espen Fernando danser i en rød magetopp i paljetter og glitter. Personlig syns jeg filmen er vakker og morsom, fordi den bryter med mange stereotypier på en veldig fin måte. Jeg vet ikke om reklamefilmen har mottatt noen negative reaksjoner, men jeg kan tenke meg at mange syns dette er et uvant syn. Det fikk meg til å tenke at Posten og Tise vet at de gjør et modig valg og bidrar til å normalisere noe som har vært skambelagt i samfunnet lenge, fordi det bryter med forestillingen om hva en mann «skal være». Samtidig er det ingen som hever et øyenbryn over at «alle» kvinner i toppledergrupper i næringslivet er avbildet i dress.

Poenget jeg vil fram til, er at likestilling i arbeidslivet tar utgangspunkt i en viss type idealmann. Hvis vi fortsetter å «likestille» etter denne standarden, vil vi utslette alle andre særegenheter ved oss selv. Ida Bergitte Andersen Hundvebakke i podcasten Aksjekaffe har gjort et poeng ut av at aksjemeglere også kan gå i rosa. Jeg mener det blir feil å «se forbi kjønn» og at «kjønn ikke spiller noen rolle», for det gjør det. Og det skal vi være stolte av.

I rekrutteringssammenheng forstår jeg at folk mener at vi skal se etter den beste kandidaten på grunnlag av faglige kvalifikasjoner, og at kjønn dermed skal være irrelevant. Men vi ansetter jo mennesker, ikke kunnskapsmaskiner. Man blir ansatt basert på en helhetlig vurdering rundt personlige egenskaper og faglig kompetanse, og de personlige egenskapene vil uansett være preget av kjønn. Og det bør vi jo feire, ikke skjule! Kriteriene man velger etter, faglige eller ikke, vil uansett aldri være helt nøytrale. Kriteriene er satt ut fra et sett verdier som er formet av kulturen på arbeidsplassen. Og kultur er tuftet på et sett med verdier formet av menneskene som jobber der.

Jeg tror behovet for å nøytralisere kjønn kommer av at egenskaper som kvinner tradisjonelt sett har blitt belønnet for å ha (og blitt forventet å ha), som empati, omsorg, helhetsblikk, fleksibilitet og brobygging, aldri har blitt belønnet på lik linje med det som har vært forventet av «mannsidealet» (som for øvrig også bare passer en liten gruppe menn): Å være sterk, tøff, ha gjennomføringsevne, handlekraftig, ikke vise svakhet og så videre.

De sistnevnte egenskapene er ikke dårlige. Jeg setter selv pris på min evne til å være handlekraftig, visjonær og strategisk. Men jeg kan hente frem disse egenskapene når det passer meg. Forskning viser at kvinner som er i mannsdominerte yrker, eller som sitter i toppledergrupper der menn regjererer, klarer å balansere begge typer egenskaper på en bedre måte, og oppnår bedre resultater ved å gjøre det.

Likevel blir ikke de myke verdiene anerkjent på samme måte. Et eksempel som illustrerer problemstillingen, er en graf som oljefondsjef Nicolai Tangen publiserte, der han skrev «Women are more supportive managers! No wonder we are striving for a better gender balance in the Oil Fund!».

Dette er jo utrolig positivt. Men jeg vil at vi skal komme dit at vi belønner disse egenskapene i kroner og øre, ikke bare med heiing. Hvis man kan måle det, kan man belønne det.

Jeg har selv alltid undervurdert mine egne myke egenskaper. Da jeg først begynte å jobbe i næringslivet – og særlig da jeg begynte å jobbe med likestilling – visste jeg på forhånd at jeg måtte være tøff, utholdende, visjonær, strategisk og viljesterk. Jeg måtte kunne argumentere på en saklig måte, tørre å ta noen tøffe diskusjoner og være robust nok til å tåle motstand.

De egenskapene jeg ikke har tenkt så nøye over, men som har spilt en vel så stor rolle for meg for å faktisk nå frem til folk, har vært min evne til å se andre, evnen til å være jordet og beholde roen uansett hvor mye det koker på innsiden. Jeg skulle ønske at jeg hadde satt mer pris på min intuitive evne til å lese energiene i rommet, at jeg enkelt kan vise empati og omsorg, kommunisere på en avvæpnende måte, være kreativ, og min evne til å bringe glede og entusiasme til et felt som er mest kjent for kjeft og «alt vi ikke er gode nok på».

Det er kombinasjonen av egenskaper som har tatt meg dit jeg er i dag, ikke bare måten jeg hele tiden har prøvd å tilpasse meg en tøff og hard verden på.

Jeg ønsker meg ikke et kjønnsløst samfunn, jeg ønsker meg et samfunn der vi belønner egenskaper som tradisjonelt sett har vært forventet av kvinner. Verden blir et bedre sted med mer empati, kreativitet, former og farger. Ansatte blir på arbeidsplassen lenger når de føler seg ivaretatt, sett og anerkjent. Dette er ikke bare «noe ekstra» som er digg å ha. Det er selve fundamentet for å drive business på en bærekraftig måte.