Helena Svedenborg ser på makt fra en psykologs perspektiv. Hva skjer i hodet på oss mennesker når vi tar plass i sjefsstolen?

Smittet av makt

Er noen av oss født med et særlig behov for kontroll, styring og makt? En medfødt tilbøyelighet til å hige etter posisjon og status? Eller er det kanskje motsatt: At det å oppnå makt, endrer noe ved oss? Innenfor psykologisk forskning strides de lærde. Men én ting er sikkert, og det er at makt gjør noe med oss.

Denne artikkelen handler ikke om det patologiske maktbegjæret som kan spores hos enkelte mennesker. Det handler ikke om manifestering av narsissisme, om et oppblåst ego eller mennesker med et sykelig behov for dominans, kontroll og posisjon. Det handler ei heller om statsledere som manipulerer, som vil diktere fremfor å lytte, og som maner til statskupp. Det handler om meg og deg. Det handler om hva som skjer med oss dersom vi plutselig skulle rykke opp og frem, få sitte ved enden av bordet. Det handler om de psykologiske effektene av makt, og hva som skjer når vi får en ledende posisjon på arbeidsplassen, i samfunnslivet, blant venner og kollegaer. Når vår posisjon endres fra å være en som hovedsakelig blir påvirket, til en som setter dagsorden. Når vi trer frem som en maktagent, får anerkjennende blikk og en tydeligere stemme. Hva skjer da? Hvilket psykologisk potensial ligger i det å oppnå en maktposisjon?

Hva er makt?

Makt handler om å utøve innflytelse, om evnen til å påvirke andres holdninger, verdier og atferd (Kaufmann, 2011). Det handler om å skape en intensjonell bevegelse, retning i andres atferd. Makten er med andre ord høyst relasjonell. Uten medmennesker, «underordnede», grupper og sosiale systemer, ei heller noen å påvirke. Makten forutsetter at vi posisjonerer oss i forhold til hverandre, og at det foreligger en viss asymmetri i en relasjon. Noen sitter med større kraft til å påvirke den andre, uten at denne har tilsvarende evne. Jevnbyrdigheten forsvinner og erstattes av en skjevhet som følge av karakteristika ved person eller situasjon. Ofte en ønsket skjevhet. Det klassiske eksempelet på en asymmetrisk relasjon er lege-pasient-forholdet. Legen sitter med makt i form av sin ekspertise, og er i stand til å påvirke deg som pasient til å endre atferd (f.eks. få deg til å ta bestemte medisiner eller endre livsstil).

Innenfor psykologisk faglitteratur skilles det gjerne mellom fem ulike typer makt (French & Raven, 1959). De tre første er knyttet til stilling, mens de to siste er betinget av egenskaper ved personen som innehar stillingen (maktagenten). Disse kan tjene som analytiske verktøy i møte med et sosialt landskap som gjerne er uoversiktlig og mangefasettert.

  • Belønningsmakt (andre innretter seg fordi du er i kontroll av visse goder / belønninger)

  • Tvangsmakt (andre adlyder for å unngå straff)

  • Legitimeringsmakt (andre innretter seg grunnet formell autoritet, en tanke om at maktagenten kan stille visse krav som de plikter å etterkomme)

De som er knyttet til personen, er:

  • Ekspertmakt (knyttet til maktagentens spesielle kompetanse)

  • Referansemakt (maktagenten har spesielle egenskaper / kvaliteter som andre setter pris på / identifiserer seg med).

De ulike typene makt kommer sjelden alene, og en kombinasjon er snarere hovedregelen enn unntaket. Dersom vi kaster et blikk på vårt eget liv, kan vi kanskje identifisere et knippe. Den du en gang beundret gjennom tv-skjermen som barn, var kanskje et idol med referansemakt. Den ene kompisen eller venninnen som alltid skulle ta regien i vennegjengen, hadde kanskje status og en form for makt over hvem som fikk innpass og medlemskap (belønningsmakt, tvangsmakt og kanskje en referansemakt). Sjefen eller læreren som fikk deg til å krympe ved tilsnakk, satt med en belønnings-, tvangs- og legitimeringsmakt. Muligens også en ekspertmakt. Og har du barn, sitter kanskje minstemann med en unik evne til å få deg til å smelte (referansemakt). Det er kanskje få andre relasjoner hvor vi kjenner maktkampen like tydelig som på hjemmebane. Både makt og avmakt. Makten er, som Foucault (1933) påsto, allestedsværende og gjennomgripende. Den kan hemme, men også fremme. Den kan skape et mulighetsvindu for å røre ved andre mennesker, for å ekspandere og formidle gode verdier. Men også dyrke hard kynisme, svekke moral og dømmekraft.

Illustrasjon | Karolina Sztukowska







De psykologiske konsekvensene av makt

Et velkjent fenomen innenfor psykologien er vår tendens til å tilskrive årsaken til andres atferd til deres egenskaper (personlighet), mens vi forklarer våre egne reaksjoner og handlingsmønstre ut fra situasjon. Dette medfører større slingringsmonn og rom for flere tolkninger når det gjelder egne handlinger versus andres. Det koster å kontinuerlig skulle sette seg inn i andres ståsted, tolke andre innenfra, og hjernen tar derfor noen energibesparende snarveier. Vi bruker kategorier og setter gjerne folk i bås. Gevinsten er økt fornemmelse av kontroll og forutsigbarhet, da vi forstår andre i lys av indre, stabile trekk. Fallgruven er imidlertid at vi vurderer andre strengere, mister øye for nyanser og kontekst og dømmer raskere. Situasjoner kan variere, mens personligheten er mer «satt»; hun bare er «sånn».

Det samme skjer ved tolkning av makt og maktposisjoner. Vi tenker gjerne at det må være noe med vedkommende som gjorde at hun oppnådde posisjon og innflytelse, kanskje et slags latent maktbehov. Vi kan narre oss til å tro at det er en viss type mennesker som når toppen, et segment av befolkningen som higer litt ekstra etter status, styring og kontroll. En type mennesker som alltid har lengtet etter å dominere, få anerkjennende blikk og stå i rampelyset. Eller? Vent nå litt. Hva om vi glemmer noe vesentlig her. Går i den samme fundamentale tankefellen, glemmer å stille oss selv spørsmålet: Hva hvis vedkommende også påvirkes av situasjon og kontekst – ja, selve veien opp? At vedkommende ikke bare er sånn, men har blitt sånn? At det er noe som skjer når vi oppnår en posisjon hvor vi har mer makt mellom hendene? Kan det være at maktoppnåelse i seg selv skaper et miljø hvor makthaveren blir smittet av visse karakteristika? Går inn i en modus operandi hvor vedkommende sakte, men sikkert endrer seg? På sett og vis blir smittet av makten?

Maktens paradoks?

Den amerikanske psykologen Dacher Keltner har gjennom en rekke studier avdekket det han kaller «The Power Paradox» (2008). Han hevder at makt har en tendens til å tappe oss for de egenskaper som opprinnelig førte oss frem til makten. Egenskaper som kanskje var helt avgjørende for den forfremmelsen, for statusen som rikskjendis, for nominasjonen til æresvervet. Egenskaper som gjorde oss likt blant våre medmennesker, som skapte tillit og emosjonelle bånd. Vår sosiale kompetanse.

Når vi klatrer opp og frem, eller plutselig rykker opp i en posisjon med makt, risikerer vi tap av mellommenneskelig sensitivitet og nysgjerrighet (Keltner, 2008). Vi kan miste evnen til å «ta temperaturen» i rommet, til å lese sosiale «koder» og registrere endringer hos oss selv og de rundt oss. Rett og slett få vansker med å henge med i det sosiale landskapet. Vi kan bli mer impulsstyrte og utvikle en fornemmelse av ufeilbarhet. En ufeilbarhet som kan skape store vansker for samarbeid og relasjoner. Ledere kan gå fra å motivere til å dominere. Fra selvbevisst til selvopptatt. Fra å ta ansvar til å fraskrive seg det. Og fra å gi andre æren til å ta den selv. Atferdsendringen kan være subtil og gradvis, og med det gå under radaren til vedkommende.

Keltner (2008), hevder at denne endringen også griper inn i vedkommendes selvforståelse. I en rekke studier har han og kollegaer observert og analysert handlingsmønstre og sosiale ferdigheter hos ledere som ble forfremmet – både forut og i etterkant av en «maktovertakelse». De fant blant annet en endring i hvordan lederne forholdt seg til såkalt «mingling» og sosiale samspill med andre. Med seg selv som sammenligningsgrunnlag viste lederne etter sitt opprykk økt grad av avbrytelser, færre spørsmål til andre og mer fremsnakk av seg selv og egne seiere. I tillegg tenderte de å feste blikket sjeldnere og ble beskrevet som mer bastante og rastløse i samtale. Lederne ble gjennomgående mer likegyldige og selvsentrerte, og Keltner konkluderer med følgende: What people want from leaders – social intelligence – is what is damaged by the experience of power (2008). Vi ønsker oss ledere som ser sine medarbeidere, som er tett på, med høy moral og evne til å vinne respekt og tillit. Makten ser ut til å true disse egenskapene, paradoksalt nok.

Svekket mentaliseringsevne

Tegn en E i pannen din og snu deg mot meg. Hvordan leser jeg denne E-en? Tegnet du ut fra ditt perspektiv eller mitt? Gjorde du den lesbar og forståelig for meg som publikum eller fokuserte du på deg selv? Det vil si, endret du perspektiv?

Denne oppgaven ble gitt til en gruppe mennesker i et eksperiment. Halvparten av disse skulle forut for øvelsen skrive et brev hvor de fokuserte på noe de var stolt av i livet og hvor de opplevde stor grad av innflytelse. Her var tanken at dette førte til en opplevelse av «høy makt». Den andre gruppen skulle skrive om et nederlag, altså en opplevelse av «lav makt». Så skulle alle tegne E-en i panna. Forskerne fant en signifikant forskjell mellom de to gruppene. De i «Lav makt-gruppen» tenderte å skrive E-en slik at den var lesbar og korrekt fra den andres ståsted, mens de i «Høy makt-gruppen» hadde en tendens til å skrive den ut fra eget perspektiv. Forskerne hevdet at dette kunne tyde på at makt svekker mentaliseringsevnen – det vil si redusere vår evne til å ta andres perspektiv (Galinsky og kollegaer, 2012).

Med mentalisering menes evnen til å oppfange og fortolke mentale tilstander, spesielt hvilke intensjoner som ligger bak (andres og egne) handlinger, slik som følelser, behov, ønsker, løgn og forstillelse (Fonagy et al., 2005). Reduksjon i mentaliseringsevnen kan medføre vansker med å forstå hvordan andre ser, tenker og føler. Det kan gjøre det vanskelig å se seg selv utenfra og andre innenfra. Dette kan igjen gjøre vedkommende sårbar for å misbruke sin makt. Selvsentreringen kan føre til atferd som er trakasserende, krenkende og direkte sosial uakseptabel, uten at nødvendigvis makthaveren er bevisst at vedkommende krysser grenser.

Professor i organisasjon og ledelse ved BI, Linda Lai, skriver at makten kommer snikende, og forandrer folk innenfra. Det moralske kompasset svinner hen, så vel som evnen til å forstå hvordan man virker på sine medmennesker og omgivelser (2012). Lai hevder derfor at maktmisbruk ikke nødvendigvis er et resultat av et kynisk, kalkulert spill hvor intensjonen er å tråkke over andres grenser, men heller et overtramp som makthaveren ikke selv evner å registrere. Siden makten er så potent, endrer den vedkommende innenfra.

Lai trekker frem føljetongen av #metoo-skandaler som eksempel på hvordan makt kan endre den som sitter med den. Når kritikkverdig atferd avdekkes, får den «mistenkte» gjerne sjokk, reagerer med frustrasjon og vantro og hevder seg utsatt for et uberettiget personangrep. Utad kan det virke som at vedkommende ifører seg et pokerfjes, men Lai hevder at dette «sjokket» i mange tilfeller kan være helt autentisk – og alt annet enn et spill for galleriet. Vedkommende opplever seg genuint krenket og forferdet, da man har mistet gangsynet og sitt «moralske kompass» (Giurge og kollegaer, 2019). Man har mistet den moralske vurderingsevnen, og klarer ikke selv å se at man har gjort noe galt. Moralen forvitrer i samme takt som makten og valgmulighetene øker (Gai og kollegaer, 2019).

Født sånn eller blitt sånn?

Er noen genetisk anlagt for å misbruke sin makt, eller kan det være at vi blir smittet av selve makten? Sett ut fra den forskning som foreligger og status på feltet vil jeg påstå at mange faktisk blir sånn. Det vil si, smittet av det som makten fører med seg. «Smittet» av økningen i anseelse, status og valgmuligheter (miljøet). Det unike miljøet som ledsager en posisjon «på toppen», ser ut til å kunne svekke egenskaper som vi vet er avgjørende for å fungere godt sosialt. Egenskaper som er avgjørende for at vi skal unngå å falle i andres disfavør, for at vi skal fremstå som empatiske borgere med føttene godt plantet på jorda. Paradoksalt nok, det som gjerne får oss på toppen i utgangspunktet. Resultatet er at makt, jevnt over, har et potensial til å gjøre oss mer selvopptatte og dårligere til å innta andres perspektiv, mer kyniske og instrumentelle i vår tilnærming til andre («What’s in it for me?»), mer tilbøyelige til å nedvurdere andre og fremheve oss selv. Vi står rett og slett i fare for å bli direkte usmakelige for de rundt oss.

Hva kan vi gjøre? Hva er maktmiddelet?

Effektene av makt er ikke absolutte, og det vil selvsagt være variasjon innad i gruppen. Heterogenitet er også her hovedregelen, selv om makt på gruppenivå ser ut til å svekke egenskaper som er fordelaktige i det sosiale landskapet vi opererer i. Når det er sagt, er det likevel grundig dokumentert at makt har et potensial til å gjøre oss til dårligere utgaver av oss selv. Og de som står særlig i risikosonen, er de som fra før av har en tilbøyelighet til å søke beundring fra andre, som skårer høyere på selvtilfredshet og dominans, og som har vanskeligheter for å ta imot kritikk. Med det i bakhodet er spørsmålet: Hva er motgiften? Hva kan vi gjøre for å stå rustet i møte med dette fenomenet? Kan vi lage oss noe form for «buffer», et førstehjelpsskrin?

Illustrasjon | Karolina Sztukowska

Det er flust av eksempler på makthavere som er dyktige menneskekjennere, som forvalter sin posisjon med varme og god moral. Som utviser høy emosjonell og sosial kompetanse «tross» sin stilling. Det viktigste våpenet for å forsvare seg mot maktens negative sider er trolig å være seg selv og sine verdier bevisst. Hvem er jeg, hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg behandle de rundt meg? Del dette gjerne med en nærstående som du har tillit til, og få vedkommende til å gi beskjed dersom du skulle endre deg. Lag en «kontrakt», og gi mandat til at vedkommende kan si i fra om makten skulle gå til hodet på deg.

Videre fremhever Keltner (2008), at det å aktivt forsøke å utøve dyder som takknemlighet, generøsitet og empati kan virke «forebyggende». Det samme gjelder det å fortsette å være nysgjerrig på andre, kulturen du lever i, og anstrenge deg for å se «nedover i organisasjon og samfunnsliv». Blikket kan ikke bare være rettet oppover og mot andre i samme posisjon. Det kan ikke utelukkende være rettet mot en tilhengerskare som kun speiler deg. Videre vil det å øke sin kunnskap og være bevisst hva makten kan gjøre med deg, i seg selv kunne bidra til at du forblir «den samme».

Husk også at makt ikke er ensbetydende med at du over natten forvandler deg til en selvsentrert, hensynsløs og usmakelig versjon av deg selv. En slik tankegang vil kun selvhandikappe og frarøve deg all handlekraft og regi over eget liv. Du blir et offer i stedet for en aktør. Vær heller takknemlig for å være innehaver av privilegert kunnskap som gjør deg i stand til å ta grep, til å kontinuerlig arbeide for å være tro mot de verdiene som definerer deg. Alle blir vi påvirket av makt, og alle vil vi kunne ha enkelttilfeller av hovmod. Det er derimot atferdsmønstre over tid som sier noe om hvem du er, og hvordan du håndterer makt. Har du allerede nå begynt å kikke deg selv i kortene, så er du på god vei. Den refleksive evnen er der, så vel som evnen til introspeksjon og selvransakelse.