Fra toppidrett til næringsliv: Nina Haver-Løseths reise fra alpint til arbeidsliv

Etter en lang karriere i verdenstoppen i alpint har Nina Haver-Løseth byttet ut startnummer og fartsski med kalender og kundemøter. Nå er hun Partnerskaps- og rekrutteringsansvarlig i Neste steg. For Nina handler fortsatt alt om prestasjon og utvikling, men i en ny kontekst. Hun vet hvordan det er å stå på startstreken med alt å tape – og alt å vinne. Hun har kjent på suksessens tyngde, på skuffelsens brutale realitet og på hvor viktig det er å ha med hodet i situasjoner hvor marginene er små. I dag bruker hun erfaringene fra over et tiår i verdenstoppen i alpint til å bygge broer mellom toppidrett og arbeidsliv. 

En tidlig start i bakken

Nina Haver-Løseth stod første gang på ski som toåring. På sin tredje bursdag tok hun heisen alene og vinket til foreldrene. Familien, med fire døtre, brukte helgene på hytta på Bjorli – ute hele dagen. «Jeg mestret det tidlig, og det ga en naturlig motivasjon», sier Nina. Med et tydelig konkurranseinstinkt og sterke vennskap i miljøet, ble alpint raskt førstevalget – til tross for en aktiv barndom med fotball, ridning, håndball, turn, klatring og friidrett.

Fra hun var 12 år gikk det fort: barmarkstrening hver dag, nasjonale og internasjonale konkurranser i helgene og samlinger i utlandet. Som 15-åring var hun på juniorlandslaget, og på ungdomsskolen var hun så mye borte at hun ikke fikk grunnlag for karakter i kroppsøving. Fra 16-årsalderen tjente hun penger på sporten, og som 17-åring debuterte hun i verdenscupen. Men det kostet: Ingen videregående skole i Ålesund tok henne inn på grunn av fraværet. Generell studiekompetanse fikk hun senere.

Fra søskenflokk til lagbygger

I mange år var tre av søstrene Løseth på landslaget samtidig. Det ble for nært, for tett. – Jeg var mer nervøs på deres vegne enn på mine egne. Det ble for mye følelser og for lite lagbygging mot prestasjon.

Med 3 av 4 landslagsutøvere fra samme familie fungerte ikke laget optimalt. Hun ser mange likheter mellom det arbeidet og hvordan gode team bygges i næringslivet i dag. – Alpinlandslaget for herrer var kjent under parolen «Attacking Vikings», men selv om damelandslaget var inn under samme system klarte vi ikke å lykkes på samme måte, sier hun. – Slik kan det være i næringslivet også. På tross av at man er i samme system, så ser man at noen team lykkes – andre ikke. Det betyr at man må finne sin egen tilnærming for å sikre god fungering.

Etter OL i Sotsji i 2014 – som ble en personlig og kollektiv fiasko – hadde begge søstrene lagt opp, og Nina bestemte seg for å ta tak. Hun involverte Olympiatoppen og startet et prosjekt for å bygge kultur i laget. – Vi måtte finne vår identitet, våre verdier og hvordan vi ville ha det sammen. Vi var på tur 250 dager i året. Da må man fungere sammen.

Dette initiativet ga resultater og ble et vendepunkt for damelandslaget, både som lag og på individnivå. Ninas første pallplass kom i 2015, og første seier i 2016. – Tålmodighet har alltid vært blant mine største styrker.

En døgnrytme styrt av snøforhold

Hverdagen som alpinist var alt annet enn vanlig. Alpinistene er tidlig på’n – ofte med start klokken 03.00 for å rekke gondolen før soloppgang.

– Målet var å få med seg nattefrosten, så vi var i gondolen allerede 04.30. Da rakk vi noen gode økter før sola ødela forholdene. Resten av dagen besto av restitusjon, barmarkstrening, videomøter, fysioterapi, evaluering med trenere og check in med servicemann som er utøverens viktigste støttespiller på utstyrssiden.

– Du lærer å bli A-menneske, enten du liker det eller ikke, smiler hun.

I sommerhalvåret ventet intensiv barmarkstrening – gjerne to økter om dagen – og reiser til treningssamlinger på den sørlige halvkule, avhengig av budsjett og opplegg. New Zealand, Chile eller europeiske breer var vanlige treningsdestinasjoner.

– Etter 2014 begynte vi med felles barmark på Olympiatoppen. Det var nytt, og utrolig verdifullt. Vi trente som et lag, selv uten ski på beina.

Hun var på reisefot opptil 250 døgn i året. Under World Cup-sesongen fra november til mars var hun så å si aldri hjemme.

– Vi dro hjem bare for å bytte bag, sier hun nøkternt.

Julen var ikke fritid, men en del av konkurransesesongen. Det siste rennet før høytiden gikk ofte 21. desember, med avreise til nye renn i Østerrike allerede 26.

– Det ble aldri en reell julepause. Det har jeg først erfart i ettertid.

På spørsmål om hun forsaket noe, svarer hun nei – men med nyanser.

– Reisingen kostet mer etter hvert. Jeg savnet mannen min og kjente på en uro ved å aldri være lenge på ett sted. Heldigvis har jeg alltid hatt venner utenfor idretten. Det ga en viktig balanse.

Mental styrke som nøkkel til comeback

I 2008 ble Nina skadet og mistet all ranking – fra topp 10 til nummer 85 i verden. Rangering er kritisk i alpint: de beste starter først, og dårlige forhold gjør det vanskeligere å levere. – Da var det mange som mente jeg burde legge opp. 

For å slå tilbake startet hun å jobbe mer med en mentaltrener. – Du kan være verdens beste på ski, men det hjelper ikke hvis ikke hodet er med.

I 2013 var hun tilbake for fullt i verdenscupen. Med selvtilliten på plass gikk det bedre og hun startet sesongen i verdenscupen med en fjerdeplass, og uten servicemann var det ektemannen som grunnpreppet skiene før sesongstart. 

Fra snødekte fjell til kontorlandskap

I 2018/2019-sesongen blir det en ny skaderunde med 7 måneders rehab. På tross av nok et vellykket comeback vinteren 2019, hadde Nina bestemt seg: det var hennes siste sesong. Men pandemien satte et brått punktum. Rennene ble avlyst, og verden stengte. Kort tid etter ble hun gravid.

Overgangen til arbeidslivet brakte nye utfordringer: Hva skulle hun egentlig bli når hun ble stor? Hun visste at hun hadde mange gode kvaliteter – men hvordan skulle de oversettes til jobb? Gjennom kurs og nettverk i Neste steg fikk hun hjelp til å finne retning, sette ord på idrettskompetansen, og landet en jobb i Kongsberg Digital. – De så hvordan min realkompetanse kunne brukes til å bygge vinnerkultur i selskapet.

Etter et par år fikk hun tilbud fra Neste steg – selskapet som hjalp henne den gangen hun skulle gjøre overgangen fra toppidrett til næringsliv. Nå kobler hun toppidrettsutøvere med relevante muligheter i næringslivet etter endt idrettskarriere, samtidig som hun hjelper dem med å forstå og synliggjøre sin egen kompetanse. 

Likheter og forskjeller: Idrett og næringsliv

For Nina er det mange paralleller mellom idrett og næringsliv. Begge steder kreves tydelige mål, struktur og prestasjonsfokus. - I idretten er alt hektet på utvikling. Tilbakemelding er avgjørende – så lenge det er tillit i bunn. I idretten kaller vi det kalibrering, det skjer hyppig. Det kunne næringslivet lære av. 

Samtidig mener hun at idretten kan lære mer om rammer og ledelse fra næringslivet. – I idretten fokuserer vi på teamutvikling, men ikke så mye på lederutvikling. Der er det mye å hente.

Faktaboks: Overførbare ferdigheter fra idrett til arbeidsliv

• Tåle å stå i ubehag, det er der den magiske utviklingen skjer.

• Være prosessorientert, men ha delmål og nordstjernen man jobber etter.

• Takle usikkerhet og uforutsigbarhet – Ta kontroll på det du kan gjøre noe med og la støyen gå.

• Lagarbeid og kulturbygging – Når du bidrar til at en kollega blir bedre, løftes hele teamet, og du utvikler deg samtidig selv.

• Høy gjennomføringskraft og robusthet.

Fra verdenscup til hverdagskabaler

I dag kombinerer Nina rollen som småbarnsmor med jobben i Neste steg. Hun har to barn, en gründer-mann, et nyoppusset hus og en hektisk hverdag. – Jeg elsker det. Tempoet er høyt, og restitusjon finnes nesten ikke. Men jeg elsker familielivet. Vi er mye ute, og på hytta hver helg.

Mammalivet har også lært henne nye ting om seg selv. Hun er blitt mykere – både i kommunikasjon og væremåte. – I et mannsdominert idrettsmiljø måtte man være hardhudet. Etter at jeg la opp, kjente jeg på at jeg var litt lei av å være tøff hele tiden. Jeg tok med meg robustheten jeg hadde bygget opp, men kjente at skallet ble tatt bort etter at jeg la opp og det var egentlig ganske fint. 

Hun er fortsatt ny i arbeidslivet, og erkjenner at hun må jobbe med balansen mellom høye krav til seg selv og behovet for å lade batteriene. Men det er ikke tvil hva som er det viktigste - Familien kommer først. Så gir vi gass sammen – innenfor rammene vi har satt. Jeg har tro på at vi kommer til å være en aktiv familie. Det liker vi.