Når den indre stemmen aldri tar pause

Spørsmål fra leser: 

Hei Elaine,

Jeg stiller veldig høye krav til meg selv på jobb. Jeg kjenner på en sterk indre kritiker som hele tiden minner meg på at jeg kunne gjort mer og prestert bedre. Jeg blir sjelden ordentlig fornøyd, selv når andre sier at jeg gjør en god jobb. 

Samtidig opplever jeg ofte kollegaene mine som late, og jeg blir frustrert over at de ikke tar samme ansvar eller har samme tempo som meg. Når jeg kommer hjem, klarer jeg heller ikke helt å logge av. Har du noen gode tips til meg?

 ___________________________

Kjære Ann Merethe,

Takk for at du setter ord på noe mange kjenner på, men få snakker høyt om.

Mange kvinner bærer på en streng indre stemme som stadig minner oss om hva vi burde gjort litt bedre, litt grundigere, litt mer. En indre kritiker som sjelden er helt fornøyd – selv når vi leverer godt og får anerkjennelse utenfra.

Du er langt fra alene. Og ofte ser jeg dette hos kvinner med sterk integritet, høy arbeidsmoral og et tydelig indre kompass for kvalitet og ansvar. Når denne energien brukes bevisst, er den en stor styrke. Den gir gjennomføringsevne, pålitelighet og evne til å forbedre både systemer og strukturer.

Utfordringen oppstår når den indre stemmen begynner å presse deg så hardt at det ikke lenger er bærekraftig. Slik du beskriver det nå, kan det være et tegn på at stemmen har gjort jobben sin. Kanskje har den spilt ut rollen sin i denne formen.

Det betyr ikke at den skal fjernes eller skyves bort. Men det kan bety at relasjonen til den trenger å justeres.

For mange har denne stemmen vært med lenge. Den utvikles ofte tidlig som en måte å skape trygghet, forutsigbarhet eller tilhørighet på – en nødvendig mestringsstrategi i møte med skole, familie eller arbeid. Vi kan forstå denne stemmen som en del av et indre mønster eller en indre fortelling vi har lært oss å leve etter – om hvem vi må være for å ha verdi, høre til og lykkes.

Over tid kan slike fortellinger bli til indre normer som fortsetter å styre oss – også når livet har endret seg. Når vi ikke blir bevisste disse narrativene, risikerer vi å leve etter gamle manus i nye livsfaser, uten å stille spørsmål ved om historien fortsatt er sann eller nødvendig.

Fem grep som kan hjelpe deg videre

1. Lag et bevisst overgangsrituale

Arbeidsliv og hverdagsliv er ikke adskilte verdener – vi tar med oss energien videre. Et overgangsrituale er en bevisst, gjentakende handling som markerer skiftet mellom jobb og hjem.

Tre minutter kan være nok: Stopp opp, pust rolig og gi deg selv et tydelig signal om at du skifter arena.

2. Bruk irritasjon som informasjon

Du skriver at du noen ganger opplever kolleger som late. Ofte sier irritasjon mer om våre egne indre krav enn om andres innsats (med mindre de faktisk ikke gjør det de skal).

Når vi lever med høyt indre press, kan andres ro eller pauser vekke frustrasjon – ikke fordi de gjør for lite, men fordi de har et annet forhold til grenser og restitusjon. Kanskje er det nettopp dette du selv lengter etter.

3. Skill mellom ytre krav og indre standarder

Ytre krav presser. Indre standarder kan støtte.

Ytre krav handler om det du tror forventes av deg. Indre standarder handler om hvordan du ønsker å være i jobben og livet – gitt den kapasiteten og livsfasen du faktisk er i nå. Små justeringer her kan gi stor effekt.

4. Møt den indre kritikeren som en del, ikke en fiende

Den indre kritikeren har ofte forsøkt å beskytte deg – mot kritikk, feil eller følelsen av ikke å være god nok.

I stedet for å bekjempe stemmen, prøv å møte den med nysgjerrighet:

Hva prøver du å beskytte meg mot? Hva gir det meg å ha deg her? Hva trenger du egentlig nå?

5. Flytt oppmerksomheten fra hodet og ned i kroppen

Mange med høye indre krav regulerer seg gjennom tankeaktivitet. Et viktig motstykke er kroppslig nærvær.

Sett av fem minutter daglig der du ikke analyserer eller løser noe, men bare registrerer: Hvordan kjennes pusten? Hvor er det spenning? Hva er levende i kroppen akkurat nå?

Dette enkle skiftet kan redusere indre press og gi rom for hvile.

Til slutt:

Mange er redde for å miste drivkraften dersom de slipper taket litt. Erfaringen er ofte det motsatte. Når det blir mer rom, ro og hvile, kommer også mer energi, tilstedeværelse og livskraft.

Varm klem, 
Elaine