Når hvile ikke er nok

De siste fem årene har jeg møtt hundrevis av kvinner som har møtt veggen. Vellykkede, pliktoppfyllende, ressurssterke kvinner – som plutselig ikke fungerer. Og det som treffer dem hardest, er ikke bare utmattelsen, men skammen. Skammen over å ikke strekke til. Over å ha kollapset, selv om de «visste bedre».

Det nytter ikke å be dem slappe av. Det lar seg ikke gjøre når stresset har overtatt og kroppen er i konstant beredskap. Før hvile blir mulig, må man forstå hva som gjør det så vanskelig å ta vare på seg selv. Midt i karriere, familieliv, sosiale forpliktelser og et stadig jag etter å gjøre alt riktig – hva er det som hindrer en i å stoppe før kroppen selv sier stopp?

Ja, søvn, natur og meditasjon har effekt. Men når en indre stemme hele tiden minner om alt som burde vært gjort, og dårlig samvittighet og bekymringer aldri tar pause – da roer heller ikke stresset seg. Det er da man må gå dypere, og begynne å løse opp i det som skaper tankekjøret. Først da blir det naturlig å sette egne behov høyere på prioriteringslista, og gjøre det med god samvittighet. Da blir det lettere å sove godt, si det man egentlig mener, og kjenne på mer humor, kreativitet og livsglede.

Mange opplever å bli utbrent flere ganger. Ikke fordi de ikke har lært, men fordi de dype mønstrene fortsatt lever i en. Automatisk tenkning, handlingsmønstre og forventninger man bærer med seg kan være sterke drivkrefter.

Disse mønstrene styrer valgene våre – ofte ubevisst. En omsorgsfull og pliktoppfyllende person, som alltid setter andres behov først, vil fortsette med det – selv under sykemelding. Jeg har møtt kvinner som bruker friperioden til å hjelpe andre, pusse opp eller engasjere seg i styrer og verv – når de egentlig skulle hvile.

Mange stopper ikke før de må. Før kroppen kollapser. Eller noen utenfra griper inn og sier «nå er det nok». Fordi egne behov og grenser ikke har nok verdi alene.

Kroppen sier alltid ifra først. Den hvisker – med uro, hodepine, og søvnproblemer. Men signalene overses. Tennene bites sammen. Helt til kroppen skriker. Og da kan det være for sent.

Langvarig stress fører til at nervesystemet havner i ubalanse. Kroppen går i konstant beredskap – klar for å kjempe eller flykte – selv om det ikke er en konkret fare. Det er ikke farlig i seg selv, men blir farlig når det vedvarer. Da sier kroppen stopp. Med symptomer som utmattelse, søvnvansker, smerter, tankekjør, dårlig hukommelse og en følelse av å ikke kjenne seg selv igjen.

Jeg husker det så godt. Jeg var 40 år. Hadde alt jeg hadde drømt om: jobben, mannen, barna, huset. Likevel orket jeg ingenting. Jeg spøkte med å legge kroppen ut på Finn.no – «gis bort» – men innerst inne var jeg livredd. Var dette min nye hverdag?

Legen sa at jeg måtte hvile. Det var lettere sagt enn gjort. Kroppen klarte ikke. Hjernen raste. Jeg fylte tiden med husarbeid for å føle meg nyttig.

To ting måtte på plass før jeg ble frisk: Nervesystemet måtte komme i balanse – og jeg måtte knekke koden for hvordan det er sunt for meg å leve livet mitt.

Det var her Enneagrammet kom inn. Et personlighetsverktøy som ikke bare viser ens styrker og sårbarheter – men som også avslører hvorfor man handler som man gjør. Hva som driver en. Hvorfor man havner i stress, og hvordan man kan finne veien ut igjen.

Enneagrammet hjalp meg å forstå de dype mønstrene, og hvorfor det var så vanskelig å hvile, si nei, og sette egne behov først. 

For det er det som skal til: En kursendring. Mange blir utbrente fordi de lever slik de tror de bør leve. De sammenligner seg med andre. Prøver å oppfylle forventninger de tror finnes. Og mister seg selv på veien. 

Når man forstår seg selv bedre, kan man begynne å ta valg som faktisk gir ro.

Når man forstår seg selv bedre, kan man begynne å ta valg som faktisk gir ro. Da skjer det noe magisk: Kvinner jeg jobber med, begynner å sette grenser, kjenne etter egne behov, ta plass og vise sårbarhet. Det er som om lyset tennes i øynene deres. Og det indre stresset slipper taket.

Den viktigste endringen skjer på innsiden. Kanskje trengs ikke jobb-, partnerbytte eller nytt utseende. Kanskje trenger man bare å begynne å leve i tråd med den man egentlig er.

Først da kommer man seg virkelig ut av utbrenthet.