Hvem er bærekraftsansvarlig i hjemmet ditt?

Bærekraft starter i hverdagen

De store bærekraftsmålene kan virke fjerne i møte med en helt vanlig tirsdag. Men det er nettopp i hverdagen de viktigste valgene tas – og ofte skjer det på autopilot. Hva vi legger i handlekurven. Hvordan vi planlegger uka. Hva prioriterer vi tiden vår på.

En undersøkelse fra SIFO viser at det i norske hjem fortsatt er kvinner som i størst grad tar ansvar for matinnkjøp, klær og avfallshåndtering – altså de områdene som påvirker vårt personlige klimaavtrykk aller mest. Samtidig viser en undersøkelse fra SSB at menn har i større grad har ansvar for vedlikehold og småreparasjoner i og rundt boligen.

De fleste av oss ønsker å bidra. Vi vet at vi bør unngå matsvinn, reparere klær fremfor å kjøpe nytt, og sortere avfall riktig. Likevel er det ofte én i husholdningen som tar hovedansvaret – og i de fleste tilfeller er det en kvinne. Heldigvis finnes det unntak, og stadig flere menn tar aktivt del i dette arbeidet. Men fortsatt er det for få.

Det som ikke synes, men som betyr noe

Kanskje kjenner du deg igjen: Du er den som husker handlenettet. Den som velger økologiske egg. Den som syr en knapp i en jakke eller vet hvordan søppel skal sorteres. Små handlinger – men med stor betydning.

Dette er arbeid som ikke alltid synes – og som ofte ikke regnes med. Det snakkes lite om i klimadebatten, i likestillingspolitikken og i arbeidslivet. Men det er reelt arbeid, og det krever både tid og kompetanse.

Når bærekraft krever handling, og handling krever tid, er det ikke rart at mange blir slitne. Og kanskje også kjenner på en slags bærekraftsskam – selv om de i praksis gjør mer enn de fleste.

«Det bare ble sånn» – men må det være sånn?

Når vi spør familier hvordan ansvaret hjemme er fordelt, får vi ofte høre at «det bare ble sånn». Men vi vet at ingenting bare blir. Arbeidsfordeling handler også om kultur, forventninger og vaner. Og det gjelder ikke bare hvem som støvsuger eller handler – det gjelder også hvem som bærer ansvaret for det grønne skiftet hjemme. 

Så la oss stille noen enkle, men viktige spørsmål:

• Hvorfor er det oftere kvinner som har oversikt over sorteringsreglene i kommunen?

• Hvorfor er det oftest mødre som pakker næringsrike matpakker, reparerer klær og finner brukt utstyr på Finn?

• Hva gjør det med likestillingen – og med barnas syn på bærekraft – når det alltid er én som bærer dette ansvaret?

Dette handler ikke om å peke finger. Det handler om å gjøre det usynlige synlig – og om å se at det private også er politisk. For det er nettopp disse små strukturene og forventningene som står i veien for reell endring, både hjemme og i samfunnet.

Når bærekraft blir et spørsmål om likestilling

Vi liker å tro at bærekraft først og fremst handler om teknologi og systemer. Men det handler også om hvordan vi organiserer livene våre – og hvem som får ansvar for hva. Skal vi lykkes med overgangen til et mer bærekraftig samfunn, må flere være med.

Bærekraft og likestilling henger tettere sammen enn vi kanskje liker å tro. Og det gjelder ikke bare i arbeidslivet, men også hjemme. For er det egentlig bærekraftig hvis én i husholdningen må legge ned tid, energi og handlingsrom – for at familien skal leve opp til sine bærekraftsambisjonene? Og: Har vi i det hele tatt snakket om hvilke ambisjoner vi har som familie?

Å dele på hverdagsmakten

Mange kvinner er bærekraftige ledere – ikke i styrerommet, men hjemme. Ikke med budsjetter og strategidokumenter, men med handlelister, planleggingskompetanse og praktisk omsorg. Og ofte er det nettopp denne typen ledelse som skaper endring. Det er her vanene formes. Her bør barna læres opp. Her kan nye løsninger prøves ut.

Men skal det være bærekraftig i lengden, må vi snakke mer om fordeling. Av både ansvar og anerkjennelse. Hvordan kan flere i familien være med og planlegge, ta valg og gjennomføre dem i praksis? Hva skjer når barna får mer ansvar – ikke bare for å rydde, men for å reflektere?

Små steg, store ringvirkninger

Du trenger ikke gjøre alt riktig. Du trenger ikke være perfekt. Men det du gjør, betyr noe. Og når du deler både erfaringene og ansvaret med andre, kan det vokse til noe større. 

Kanskje spør du partneren din: Har du lyst til å være ansvarlig for ukens klimavennlige middag? Kanskje inviterer du barna med på å arrangere byttekveld i nabolaget. Kanskje setter dere et felles «bærekraftsmål» for sommerferien – som handler like mye om kos som gode valg for planeten.

Vi snakker mye om bærekraft i jobbsammenheng, men det er hjemme vi lever. Det er hjemme vi former vaner, verdier og neste generasjon. Og det er hjemme vi kan gjøre en forskjell – sammen.

Så la oss begynne med et enkelt spørsmål: Hvem er bærekraftsansvarlig i hjemmet ditt? Og har du lyst til å gjøre noen endringer på det?