Å jobbe hardt, å leve fritt

Vi møter Anne Lindmo hjemme i leiligheten på Skillebekk i Oslo – det som møter oss er en glad, logrende venn, hunden Bamse.

– Jeg har vært min egen sjef siden 1995. Jeg har faktisk aldri vært fast ansatt.

Hun sier det nesten litt som en gøyal overraskelse, idet hun setter fram kaffen, traktet på en Moccamaster som har gjort jobben sin i åresvis. Jeg hadde hørt det før. Det var nemlig den setningen som fikk meg interessert da jeg et halvt år tidligere møtte Anne på en galla.

– Det har jeg gjort veldig bevisst. Selvfølgelig fordi jeg fikk tilbud om å jobbe i NRK flere ganger, men det har jo ikke vært gunstig for meg hverken kreativt eller økonomisk. Så det ønsket jeg ikke.

– Det var en sjef som sa at jeg burde bli fast ansatt. «Nå bør jo du bli fast ansatt, for det er sikkert ikke lenge til du blir gravid. Og da er det tryggest» Dette var på nittitallet, dårlige sjefer hadde friere spillerom. Det gjorde at jeg tenkte: «Ja, men da skal jeg i hvert fall ikke det. Jeg hadde ikke mål om å bli trygg og gravid, hehe».

Det som startet med et enkeltpersonsforetak (enkeltmannsforetak het det den gangen), har blitt til Lindmo & Sønner AS.

– Du skjønner, jeg har to sønner, og for meg er familie et lag. Ingen fortjener mer enn andre. Alle må bidra, sier hun.

– Jeg tenker at familie er en virksomhet. Det er et lag, et band. Og det må man oppleve helt fra man er kjempeliten: at alles innsats er verdifull, og at ingen kan sitte på som dødvekt i bagasjen eller forvente full forpleining.

Mannen, Hasse, har beveget seg gjennom produksjon og ledelse i tv‑bransjen. I dag er han direktør for seilskuta Christian Radich.

– Han har kastet loss, bokstavelig talt. Lenge var vi i samme bransje, innimellom har vi drevet selskapet sammen, nå er vi i helt ulike bransjer. Jeg syns det er fint, jeg heier på at han søker nye utfordringer, og får samme støtte tilbake fra ham.

Ingen masterplan

– Jeg har aldri hatt en overordnet plan. Jeg har bare jobbet hardt, hatt hodet påskrudd og sørget for å få folk til å spille godt sammen.

Å studere journalistikk lå egentlig ikke i kortene for Lindmo, men ble til litt mer som en tilfeldighet. Hun studerte nemlig fransk, sosiologi og idéhistorie ved Universitetet i Oslo.

– Helt ærlig? Jeg holdt på å kjede vettet av meg på fransk grunnfag på Blindern. Og så så jeg en plakat: «Vil du være med i Radio Nova?» Jeg fikk en innskytelse og dro på audition i en røykfylt kjeller på Sogn studentby. Og da bare … klikk. Det aktiverte noe i meg, og jeg gikk for det. Det førte henne gjennom år med studentradio, og mastergrad i radiojournalistikk ved University of London. I 1994, begynte hun i radiokanalen P3, før hun gradvis begynte å jobbe mer med TV.

Gjennombruddet kom med Store studio – som ga henne flere Gullruten-priser og etablerte henne som programleder å regne med.

På spørsmål om hun noen gang har angret på at hun gikk inn i journalistikken, svarer hun kontant «Nei, aldri».

– Jeg har lurt på om jeg hadde likt meg i en mer akademisk retning? Hadde jeg klart å skrive en doktorgrad, liksom? Eller hadde det vært gøy å forske? Men jeg er glad jeg ble journalist. Jeg syns det er intenst interessant å snakke med folk som kan masse om en ting. Og jeg elsker å eksperimentere med samtaler, teste hva ett bra spørsmål kan utløse og se hvor vi havner, hvilke ord og tanker som oppstår mellom oss. 

Det er alltid fascinerende å høre på et menneske som forteller hva de brenner for, hva de kan, hva de drømmer om. 

Derfor har jeg aldri i mitt liv kjedet meg på jobb. Ikke en eneste dag. Er ikke det sjukt? Sjukt og fantastisk.

Og det vi kjenner Anne best for, er «Lindmo», som en del av gullrekke på NRK hver fredag, hvor hun også har tatt med seg Gullruten hjem flere ganger.

– Det var noe jeg virkelig hadde lyst til. Jeg sa det høyt til NRK: «Jeg vil ha et talkshow.» Jeg hadde jobbet lenge nok i både radio og TV til å kjenne at det kunne jeg klare. Men NRK ville ikke i starten. Jeg skrapte på døra i flere år.

To–tre år kanskje.

Men Anne ga seg ikke. Hun insisterte på å jobbe videre med konseptet. Hun hadde møter og kaffekopper med alt og alle.

– Jeg hadde en idé om at hvis jeg sa det høyt nok, og til mange nok, da ville det til slutt bli en realitet. Og jeg begynte faktisk å skrive ut programmet jeg ville lage hver uke – med gjester og saker. Et fantasiprodukt, lenge før vi fikk det til på ordentlig.

Da NRK bestemte seg for å legge om sendeplanen på lørdagskvelden, hadde Anne allerede laget konseptet og hadde en plan.

– Jeg lå i startgropa. Av alle som kunne fått den oppgaven var jeg den som hadde ropt høyest om at jeg var klar. Så det var kanskje minst risikabelt å gi den oppgaven til meg.

Businessen

Til tross for å være hele Norges Anne Lindmo, så har hun ikke snakket så mye om det å være selvstendig, eller å drive bedrift. Det er heller ikke en del av henne. Det er nesten så hun fnyser litt av tanken på å være forretningskvinne, noe hun i aller største grad også er.

Så legger hun til et konkret minne fra de tidlige årene, som et bevis på hvorfor hun valgte å være selvstendig, og ikke bli ansatt noe sted:

– Jeg så jo hva de guttene tjente, de som var driftige nok til å forhandle om avtalene sine. De leverte ikke timer eller dager, de leverte stykkpris på reportasjer. Da fikk de helt andre honorarer enn oss som gikk på dagshonorarer.

De jobbet smart, lagde åtte reportasjer på fire dager, og raket inn. Så da begynte jeg med det også, å forhandle om honorarene mine.

– Jeg har aldri et ønske om å ha ansatte, eller drive et produksjonshus. Jeg vil ha en smidig liten bedrift, og styre etter hva jeg ønsker meg i livet.

Hun beskriver seg selv som ekstremt bevisst på å vite hva hun driver med. Hun skriver prosjektnotater, snakker med seg selv og andre om hva som skal forbedres, og passer på at hun aldri plutselig står midt i noe hun ikke kjenner seg igjen i.

– Jeg og Hasse har alltid styrt virksomheten vår slik at vi kan gå ut av prosjekter hvis vi ikke orker mer. Vi har aldri hatt voldsomme lån eller presset oss økonomisk. Vi har vært ganske moderate i forbruket. Vi har aldri hatt fullt ansvar for mange ansatte eller dyre lokaler. Det har gitt oss frihet. Vi har kunnet si nei når vi har ønsket det.

Hun ler litt når hun forteller om metoden hun har brukt i årevis.

– Jeg har vært flink til å lukke øynene, tenke på honoraret jeg mener jeg bør ha, legge på 40 prosent – og si det høyt.

Du må huske at du skal dekke forsikringer, sosiale utgifter, alt det ingen arbeidsgiver dekker for deg. Det er ingen i NRK som passer på meg hvis jeg blir syk eller utbrent. Det må jeg ta høyde for selv. Så det skal synes på fakturaen.

Har det fungert?

– Jævlig bra!

Hun innrømmer at hun til og med kan kose seg litt med å skrive tilbud.

– NRK er moderate på honorar, det liker jeg, de er statskanalen, og skal ikke være lønnsledende. Men jeg gjør en god del oppdrag for det private næringslivet. Da har jeg en egen strategi som jeg har lært av en kompis. Husk, sa han, at det ikke er flaut å være kostbar. Folk vil ikke ha billig dritt! De vil ikke ha leverpostei når de kan få beluga-kaviar! De vil kunne skryte av å ha hatt den dyreste konferansieren eller foredragsholderen. Da må du tilby det, du må være eksklusiv!! Det har vært en meget bra strategi.

Likevel legger hun ikke skjul på at det kan være krevende å snakke om eget honorar.

– Jeg synes det er vanskelig å sitte over bordet og snakke om mitt eget honorar. På store ting har jeg ofte brukt samarbeidspartnere til å ta forhandlingene. Men jeg har fulgt med på hva andre tar – spesielt gutta. Og generelt sett er menn mye mer skamløse når de priser seg. De kan ha hatt rampelyset i åtte og et halvt sekund, og så klinker de opp prisene til helt absurde nivåer.

Slike hopp er ikke bærekraftige, mener hun.

– Da signaliserer du at du er en døgnflue. Jeg har heller priset meg selv for å leve lenge i landet. Og det aller viktigste for meg er at de som kjøper tjenester av meg, vet at jeg jobber hardt. Jeg kommer ikke slentrende inn tre minutter før, med et manus noen andre har skrevet på en lapp. Jeg forbereder meg grundig. Jeg er nøye.

Den arbeidsstilen har hun hatt helt fra starten. Hun peker tilbake på P3-årene og programmet Mamarazzi, der hun  og en gjeng med medievenninner – Ragnar Nordenborg, Helle Vaagland, Nina Stensrud Martin, Mona B. Riise og Christine Koht – fant rytmen som fortsatt preger henne.

– Vi var et crew som jobbet hardere enn alle andre i P3. Vi lærte hverandre å gjøre jobben ordentlig.

– Men jeg ser at noen ramler i latskaps-grøfta: De får et kjent navn, de får masse skryt og ros og en periode blir de booket på navnet sitt – og så leverer de slapp innsats for digre honorarer og tror det varer evig. Men du kan ikke leve på et navn i 30 år. Du må jobbe.

Hun smiler litt når hun får spørsmålet om det er derfor hun fortsatt er et relevant navn.

– Ja, jeg tror det.

Fremtidens media

– Nei, ikke to helt forskjellige, sier Anne Lindmo om forskjellen på privatpersonen og tv-personen.

– Men du kan ikke bruke alle sider av deg selv på en gang. På TV måtte jeg lage en litt mer tilgjengelig versjon av meg selv. Jeg ville gi plass til gjestene og historiene deres.

Talkshowet var en symfoniorkester-øvelse – jeg spilte førstefiolin, men det var aldri en soloforestilling. I podkasten min kan jeg gå mye lenger - der er hele poenget å by på absolutt alt jeg har og være ufiltrert.

Med alderen har det blitt enklere. – Det er utrolig deilig å  være 55 år. Du gir mer faen. Det er befriende.

Det betyr ikke at hun ikke bryr seg. – Jeg er opptatt av å treffe med det jeg vil formidle. Det jeg lager skal nå folk. Når du jobber i media i dag, kan du ikke gi blaffen i publikum, eller heve deg over beinharde krav om rating.

Hun husker tiden i studentradioen, der de laget programmer «kun for vår egen greie». Vi dreiv med kunst for kunstens skyld, og syns det var tarvelig med radiokanaler som målte oppslutning og jaget høye lyttertall. Det var en deilig boble å leve i en stund, men absolutt ikke bærekraftig. Jeg er vant til å bli målt på det jeg leverer, og syns det er en digg ting å strekke seg etter, se at kvalitet blir til oppslutning, at innsats betaler seg i gode tall.

Den strategiske feministen

Når jeg nevner at det er dobbelt så mange menn som kvinner som ytrer seg i media – skifter blikket hennes.

– Det er den styggeste statistikken jeg vet om. Vi klarte aldri å komme opp i 50/50 på gjestelista i Lindmo, selv om vi jobbet mye med det. Det er tragisk.

Hun peker på strukturer som strekker seg bakover i historien.

– Det handler om tusenvis av år med strukturer som fortsatt former oss. Og de må vi ta oppgjøret med hver eneste dag – på individnivå, i klasserommet, i redaksjonene. Kvinner får hardere sanksjoner. Et feilgrep fra en mann kalles et dristig forsøk. Hos en kvinne blir det kalt en fiasko. En bråkete  dame er bare bråkete, en bråkete mann er en tydelig type, eller en karismatisk leder. 

Vi blir dømt ulikt og lønnet ulikt. Alle disse bittesmå skjevhetene gjør seg fortsatt gjeldende, og det gjør meg altså SÅ kosmisk forbanna.

På spørsmålet om hun selv ser på seg som feminist, svarer hun uten å nøle:

– Ja, selvfølgelig. Hvis du ikke er feminist er du sløv, så enkelt er det. Men jeg har valgt å legge vekt på å være feminist i handling, mindre i paroler.

Hun innrømmer at det også har vært et bevisst taktisk grep.

– Ja, det var litt strategisk. Istedet for å snakke masse om  feminisme, om likestilling og mangel på likestilling, så kan jeg jo bare gjøre ting som sørger for å bidra til likestilling.

Jeg kan være en likestiller.

Arbeid som investering

– Jeg valgte å ikke være kresen i starten, forteller Lindmo.

– Jeg gjorde alt mulig: voicet radioreklamer, tok småjobber i NRK, begynte tidlig å gjøre konferanser, seminarer og foredrag. Jeg holdt meg ikke for nesa og har ikke vært fin på det. Arbeid er arbeid.

Hun tok alt hun fikk i starten – fra reklamevoicing til lugubre små konferanser. En gang havnet hun til og med på et pyramidesalg-møte. – Da ble jeg rimelig svett, men sånn lærte jeg masse.

– Så kunne jeg bli mer kresen senere. Nå velger jeg bare det som gir meg energi.

Friheten til å velge har vært mulig fordi hun har rigget livet slik at det tåler stillstand. Hun har alltid vært opptatt av å jobbe hardt – men også av å ta pauser.

– Da barna var små, kunne jeg ha perioder med masse jobb, og så lange perioder med fri. Jeg var grisk på tiden min.

For Lindmo er arbeidet en investering i livsmestring.

– Når du er ung, bør det største kakestykket i livet ditt være hardt arbeid. Det er en god investering. Gleden av å jobbe hardt, det er jo der meningen med livet ligger – å få til noe sammen med andre, bruke seg selv, se at de du jobber med vokser og blomstrer.

Hun trekker et tydelig skille mellom egen 25-årsalder og dagens unge. – Jeg synes synd på de som er 25 i dag. De skal prestere overalt – på jobb, i hjemmet, på trening, på sosiale medier. Da jeg var 25, så leiligheten min ut som et mislykket lager. Jeg hadde ikke energi til å ha orden på kosthold eller treningsregime. Det var jobb som gjaldt. Og det var bra.

I dag er livet annerledes. – Nå prioriterer jeg mye fritid, fjell og sjø. Jeg jobber mye analogt, printer, noterer og tar prosjektnotater. Jeg jobber mange steder, ikke bare foran en skjerm.

Drivkraften har aldri vært å bli kjent. – Jeg hadde ingen ambisjon om å bli et navn. Det har vært å løse oppgaver, finne folk å jobbe sammen med, og gi alt. Det har vært motoren. Derfor har hun heller aldri laget femårsplaner. 

– Jeg har aldri sagt: «Jeg skal være der og ha blitt det, eller fått til akkurat det.» Jeg har jobbet hardt, reflektert – og tatt mulighetene som har kommet. Det har gjort at jeg kan snu underveis uten at alt raser.

Til de yngre har hun ett råd: ikke tro at alt kan komme på en gang.

– Idealet nå er å få en jobb med intens opplevelse av mening, spektakulær fritid og økonomisk trygghet fra dag én. Men jeg tror ikke det er realistisk. Det tar tid å bygge noe. Man må tåle å jobbe hardt uten at alt er perfekt. Det er gleden over mestringen som driver oss videre.

Nybegynner

Vi tar turen en etasje opp, til der hun vanligvis jobber. Hun viser ikke med stolthet en plante som står på pulten med kun to blader igjen.

– Du skjønner, jeg er så mye ute og reiser, så den er nesten drept, men jeg vil ikke gi den opp. Den må reddes!

Hun fisker i skapet sitt, etter alle koppene med trykk hun har mottatt av ulike folk opp gjennom arbeidene hennes, eller bare sitater hun har kommet med. Det er gøy – det tar hun vare på. Det bringer oss tilbake til «Lindmo».

– Hele tiden spør jeg meg selv: «Hva er det jeg driver med her?» Det tror jeg er viktig, uansett hva man holder på med. Det gjelder også når jeg hadde talkshowet. Etter 25 sesonger og 12 år sa hun farvel til talkshowet.

– Det var vemodig, innrømmer hun. Jeg hadde laget en skikkelig hard avtale med meg selv om å slutte før jeg ble lei. Det er dritvanskelig, for du vet aldri når du er på topp. Men jeg ville gå ut mens jeg fremdeles hadde lyst, og ikke sitte igjen og kjenne at ting dabber av. Alt har jo et toppunkt, og så begynner det å gå nedover.

– Det er en rar følelse, men også morsomt. Det å gå tilbake til tegnebrettet, være nybegynner igjen. Det er skummelt, men gøy. I sommer har jeg for eksempel vært reporter i Reiseradioen. Jeg har sittet i studio i alle år, nå ville jeg ut. Så jeg testet teknisk utstyr og skulle rapportere via Starlink fra Rondane.

Det er en restart. Og jeg tror det er sunt, særlig når man har bikket 50.

Anne forteller at hun bestemte seg for å fortelle mer om friluftsliv etter talkshowet. Det har alltid vært en viktig del av livet hennes. Nå er hun aktuell med bok, tv-prosjekter som Frifot og høstens Ekspedisjonen. Hun forteller om en hverdag med stor fleksibilitet.

– Jeg kan dra til Åndalsnes for et par dager, så ender det med fem dager, fordi jeg vil gå toppturer. Da jobber jeg på kvelden, men blir helt utslitt og må til slutt hjem og sove18 timer i strekk. Eller jeg tar toget til Hardangervidda for å gå en tur, og så sitter jeg med notater på kvelden. Sånn holder jeg på.

– Jeg er glad jeg har turt å runde av ting og starte nye. Jeg vet ikke helt hva som skjer i 2026, og det er faktisk godt. Nå har jeg lyst til å lære meg å redigere og klippe mer selv. Jeg synes det er gøy å lage innhold, både radio og TV. Jeg liker når det er mer fritt og mindre stilisert. Og jeg har flere ideer i kokeren.

Jeg spør om hun er fornøyd.

– Ja. Jeg har ikke lov til å ikke være fornøyd. Jeg har hatt flaks, jeg har jobbet hardt, og jeg har et godt liv.

– Men jeg er ikke ferdig. Det er så mye gøy igjen.