Er du modig nok til å holde ord?

Mange ønsker seg større handlerom og friere kalender – men opplever at det er vanskelig å få til.

Her kommer noen tanker, en dose forskning og noen konkrete tips for å våge å endre takt i kalenderen vår.

Årsaken til at vi utsetter avtaler eller skyver på oppgaver, er ofte en av disse tre faktorene:

1. Avtalen eller oppgaven er langsiktig, haster ikke.

2. Avtalen oppleves som lite relevant, eller oppgaven er kjedelig.

3. Vi er usikre på om vi mestrer noe.

Så er det en fjerde faktor, som er undervurdert og underkommunisert: Vi lover for mye til for mange. Vi vil jo så gjerne stille opp når sjefen spør, når venner spør og når en god kollega vil ha en bit av oss.

Tidsfristene hoper seg opp, mens vi sier ja – og skyver datoen foran oss. «Det er jo en god stund til, det løser seg nok innen den tid.» Der og da mangler vi mot til å la være å love for mye.

Så kommer dagen, og vi ser at vi ikke har kapasitet til å gjennomføre det som står på planen. Vi avlyser avtalen vår, skyver på tidsfristen, flytter møtet mens vi beklager så mye til omgivelsene våre. Samtidig kjenner vi på samvittigheten vår, og på følelsen av å ikke strekke til. Igjen.

Slik beklager vi oss gjennom livet, mens dagene og årene går og mestringsfølelsen blir mindre og mindre.

I vår iver etter å være både pliktoppfyllende og godt likt, sier vi ja – også når vi mener nei. Så lurer vi på, i vårt stille sinn, hvordan vi skal løse den kalenderfloken. Konsekvensen blir gang på gang at vi må bryte avtaler, og flytte på planlagte oppgaver.

Det er en kortsiktig tankegang, hvor vi glemmer noe viktig: Vår integritet. For, hvordan oppfattes vår evne til å bygge tillit, og hvilke assosiasjoner skaper vi til vår egen person, når vi til stadighet må bryte avtaler og tidsfrister?

Vi undergraver egen integritet og andres tillit når vi tar den enkleste løsningen der og da: Et ja, som om få dager eller uker blir til et tydelig nei ved at vi likevel ikke kan stille på det møtet, den middagen, den dugnaden.

Den mentale vaklingen på veien mot en mulig avlysning koster også mye energi. Vi snakker oss selv ned, forsøker å finne løsninger mens vi anklager oss selv med et «hvorfor sa jeg ja til dette, jeg klarer aldri å få til alt». Så blir det til en selvoppfyllende profeti – vi avlyser.

En avlysning er en lettvinn løsning der og da – bare et tastetrykk unna: en rask sms, sammen med en emoji som uttrykker at vi beklager, og at vi bryr oss. I takt med at frekvensen på antall avlyste avtaler øker, synker både integritet og selvbilde.

De fleste av oss vil gjerne bli assosiert med å være en som holder tiden og som holder ord.

Utfordringen i all vår velvilje i hverdagen, er at det er lettere å si ja der og da, og håndtere konsekvensene senere. Vi våger ikke å si nei.

En annen undervurdert faktor når vi forplikter oss, er at vi feil estimerer hvor mye tid en aktivitet virkelig tar. Ved å beregne plass nok i hverdagen til alt det uforutsette som (garantert) dukker opp både på jobben og ellers i hverdagen, blir det lettere å forplikte seg til færre ting. Med en slik bevissthet får vi også kunnskap om hvor mye tid hver enkelt aktivitet faktisk tar.

Så lenge løsningen er å sende en melding om at «beklager, men jeg rekker ikke …», slipper vi å ta den kortsiktige konsekvensen av at vi har feilberegnet hvor mye vi har tid eller kapasitet til. Den belastningen er det mottakeren som bærer i første omgang – ved at vi ikke stiller opp eller leverer som avtalt.

På sikt, derimot, er det oss det går ut over: Det handler om hvem vi vil være og hva vi ønsker at andre skal forvente av oss. I vår iver etter å ville bidra, være positiv, stille opp – så sier vi ja. Konsekvensen er at vi undergraver hvem vi er og hva vi står for.

Vi kan oppleves som respektløse overfor andre mennesker, og bygger ned tilliten til både oss selv og dem rundt oss – fordi vi stadig utsetter eller avlyser – som forventet.

Tillit er ikke noe vi tuller med. Tillit har alt å si – det er grunnmuren i all god menneskelig relasjon.

Om vi fra nå av takker nei til den lunsjen. Om vi fra nå av sier at den tidsfristen er for knapp. Om vi fra i dag av velger å være den som står støtt i hver avtale – eller våger å la være å lage den. Da tror jeg vi får bedre relasjoner og mer gjensidig respekt – fordi det fineste vi kan gi dem rundt oss, er opplevelsen av å bli tatt på alvor.

Skal vi gi andre den opplevelsen, så må vi først ta oss selv på alvor – ved å holde ord og holde tiden så ofte vi kan.