Å gå på måfå

Store deler av livet har jeg ansett gåing som et nødvendig onde. Det har ikke vært en aktivitet jeg har oppsøkt, med mindre jeg har vært nødt til å komme meg et sted og det ikke har vært andre måter å komme seg dit på. Helt utenkelig har det vært å skulle snøre på seg skoene, gå ut døra og tusle rundt fullstendig uten mål og mening. Slik retningsløs trasking er for folk som ikke har bedre ting å gjøre, tenkte jeg. Frem til jeg hadde sittet innestengt i en liten leilighet midt i Oslo i flere uker og ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Søvngjengeren

For ikke å gå på veggen, gikk jeg rundt i byen, som regel på kveldstid. I starten gikk jeg de samme rutene hver gang. Jeg hadde to løyper jeg vekslet mellom, en kort og en litt lengre. Etter hvert gikk jeg disse løypene på ren automatikk. Jeg kunne gå uten å merke at jeg hadde beveget meg. Plutselig fant jeg meg selv et helt annet sted i løypa, som om jeg hadde våknet fra en søvngjengertilstand. Jeg var alltid fornøyd med meg selv når det skjedde. Jeg tenkte at jeg hadde havnet i slags meditativ transe, som sikkert gjorde underverker på et annet underbevisst nivå. Så jeg fortsatte. Gjennom de samme gatene, over de samme broene, forbi de samme vinduene med de samme menneskene i.

Dette ble etter hvert fryktelig ensformig og forutsigbart. Jeg visste hvilke brosteiner som var løse og som jeg derfor måtte unngå. Jeg gjenkjente lukta når jeg passerte de samme pizzasjappene. Jeg visste at når jeg kom rundt den svingen, ville dama i tredje etasje sitte på balkongen sin og røyke og hoste og fortsatt ikke fatte at de to aktivitetene sannsynligvis hadde noe med hverandre å gjøre.

En kreativ kickstarter

Så en kveld, etter å ha kledd på meg og kommet meg ut porten, bestemte jeg meg for å prøve noe nytt og gå annen vei. Jeg hadde ikke peiling på hvilken, så jeg bare begynte å tusle i en annen retning enn jeg vanligvis gjorde. Etter noen minutter befant jeg meg i et strøk jeg aldri hadde befunnet meg i før. Jeg gikk gjennom nye gater, over nye broer, forbi nye vinduer med nye mennesker i. Jeg merket at jeg gikk på en annen måte. Det var som om det var mer spenst i ganglaget, hodet var mer hevet og blikket mer våkent enn vanlig. Jeg kunne nesten kjenne at hjernen jobbet, registrerte ting, tenkte annerledes. Og da jeg kom hjem, måtte jeg rett bort til PC-en for å notere noe jeg hadde tenkt på mens jeg gikk. Noe innmari lurt.

Dette skjedde flere ganger. Snart begynte jeg å ta med meg telefonen for å unngå panikken som oppsto idet jeg fikk en idé uten å ha noe å skrive den ned på. En skribents største skrekk.

Filosofenes favorittaktivitet

De positive ringvirkningene av vandring, ikke bare på den fysiske helsen, har vært kjent lenge. Denne sysselen har særlig vært populær blant filosofer. Aristoteles holdt visstnok ofte gående forelesninger. Han vandret rundt på campus med studentene sine etter seg. Studentene ble kalt peripatetikere, som kan oversettes til det å tusle rundt.

Søren Kierkegaard hadde også gode ting å si om gåing, og han sa dem i tillegg på en god måte: Tap for all del ikke lysten til å gå. Jeg går meg til det daglige velbefinnende hver dag, og fra enhver sykdom. Jeg går meg til mine beste tanker, og jeg kjenner at ikke en tanke er så tung at jeg ikke kan gå fra den. Når man slik fortsetter å gå, så går det nok.

Min lille, personlige åpenbaring var altså ingen banebrytende oppdagelse. Det er skrevet side opp og side ned om hvor bra det er for kropp og sjel å gå. Og de fleste av disse fordelene var jeg allerede klar over. Det reduserer risikoen for hjerte- og karsykdommer, det er bra for den mentale helsa, det gjør at man sover bedre, og så videre. Men at det skulle kickstarte kreativiteten på den måten det gjorde, var nytt for meg.

Gåing er reising

Det er nærmest en klisjé å si at nye impulser er viktig for å tenke nytt. Når folk bruker dette uttrykket, er det ofte i sammenheng med store reiser de har gjennomført. De har seilt jorda rundt, skaffet seg noen av disse nye impulsene og kommet tilbake som bedre mennesker med bedre tankesett. Og det stemmer at reising kan ha en slik effekt. Noen studier sier at reising styrker hjernens evne til å se sammenhenger og gjøre koblinger.

Og det er jo ikke så rart, når man tenker over det. Når vi reiser, kommer vi til nye steder. Og med nye steder kommer nye lyder og lukter, nye mennesker og situasjoner. Altså nye impulser, som alle er med på å tvinge hjernen til å åpne seg, koble om og tenke i nye baner. Såkalt divergent tenking. Det er ikke for moro skyld at statsledere og andre ledergrupper låser seg inne på et slott i utlandet når viktige ting skal diskuteres og store beslutninger skal tas. Iallfall ikke bare for moro skyld.

Å traske rundt i et ukjent nabolag i en halvtimes tid er ikke den mest eksotiske formen for reising. Men det er likevel reising, mentalt sett, har jeg funnet ut. Så om du for eksempel står overfor en stor beslutning eller befinner deg i et veiskille i livet, trenger du ikke nødvendigvis dra så langt for å finne svaret. Bare begynn å gå.

Og husk å ta med noe å skrive på.