Brobyggeren – Arina Aamir

Hun er en av de yngste stemmene i hovedstadspolitikken, men slett ikke uten erfaring. Hetsen har kommet fra begge kanter – ytre høyre og konservative miljøer på østkanten. Likevel står hun der fortsatt, med troen som drivkraft, rettferdighetssansen som kompass og et ønske om å bygge broer.

– Jeg trenger et sted å snakke, uavhengig av tradisjonelle medier. På Instagram finner jeg dem jeg vil nå – de unge i Groruddalen som sjelden åpner en avis. Med en egen plattform kan jeg løfte saker som ikke nødvendigvis står på bystyrets agenda, uten å vente på at noen andre gir meg ordet.

Politikken kom ikke til Arina som voksen. Den var til stede fra hun var liten.

– Begge foreldrene mine var politisk aktive. Mamma var den første kvinnen med ikke-vestlig bakgrunn på Stortinget. Jeg vokste opp i en politisk familie, sier hun.

Hun ler når hun gjenforteller episodene familien selv husker best: tre–fire år gammel foran TV-en under partilederdebatten, ropende «Erna!». Eller da Jens Stoltenberg spurte om hun visste hvem han var, og hun svarte at hun en dag skulle ta over kontoret hans.

– Statsminister er kanskje ikke drømmen lenger, men jeg har nok alltid villet påvirke, sier hun.

Den første bevisste gnisten kom da hun var sju år. Malala ble skutt for å kjempe for jenters skolegang.

– Jeg skjønte at noe vi tar for gitt i Norge, kan koste livet andre steder. Pakistan er langt unna, men historiene står meg nær. Jeg er norsk, og når jeg er der, er det ferie – men livet mitt kunne sett helt annerledes ut om ikke besteforeldrene mine hadde innvandret til Norge på 70-tallet.

Siden har hun engasjert seg i de sakene som definerer henne: jenters utdanning, kvinners rettigheter, kampen mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og søskenbarnekteskap – og de betente debattene om niqab og burka.

– Engasjementet mitt kom før partiet. Jeg hører ofte «jeg er uenig i partiet ditt, men jeg liker det du står for». Det er greit. Da handler det om sak, ikke stempel.

Arven fra kvinnene

Familien hennes bærer fortellinger som er mer enn nostalgi. Mormor kom til Norge på 1970-tallet, og det hun valgte å gjøre var radikalt for tiden og stedet hun kom fra: Hun tok master i engelsk, bodde på internatskole og ble lærer. Og hun levde med frihet: viste håret, kledde seg vestlig, trakk til seg oppmerksomhet fordi hun brydde med normene.

Moren tok sine kamper i offentligheten.

– Hun ble politiker da nesten ingen med minoritetsbakgrunn eller kvinner som henne fikk fotfeste. Folk ringte besteforeldrene mine og ba dem presse henne til å trekke seg: «jenter skal ikke gjøre slikt». Men hun sto. Hun ble Norges første kvinnelige stortingsrepresentant med ikke-vestlig bakgrunn, og Oslos første bystyrerepresentant med samme bakgrunn. Det åpnet veier jeg nå kan gå.

Arven handler også om kjærlighet og valg. – Foreldrene mine måtte kjempe for å gifte seg. I mange pakistanske familier er det fortsatt kamp å få gifte seg med den man vil. Den kampen ga oss barna en tydelig erkjennelse: at når vi sier at vi vil gifte oss, er det vårt valg. Ikke deres.

Å leve i det åpne rommet

Hun var bare femten da hun for første gang møtte offentligheten – i direkte TV-debatt mot lederen av SIAN. Etterpå kom tusenvis av meldinger, med «pell deg vekk fra Norge» og dødstrusler som undertone.

– Det var heftig, sier hun.

En måned senere sto hun likevel på statsministerens pressekonferanse da handlingsplanen mot muslimhat ble lansert.

– Erna Solberg sa «vi lytter til deg, Arina». Det sa noe om Norge: Fra du sier noe til det faktisk skjer noe, kan det gå fort. Systemet vårt verdsetter unge stemmer. Det er en styrke – og det gjør deg synlig, på godt og vondt.

Å være synlig kan samtidig føles utrygt. Bystyremøter er åpne, T-banen er for alle – men for Arina ble hverdagslogistikk til risikovurdering.

– Jeg sluttet en periode å ta banen. Når jeg tar den, skjuler jeg ansiktet. Pappa har ofte ventet utenfor Rådhuset den siste halvtimen for å sjekke at alt er trygt. Slik vil man ikke ha det, men slik ble det, sier hun.

Frykten kommer ikke mest fra ytre høyre – «de fleste bor langt unna», som hun sier – men fra dem som føler seg direkte truffet når hun tar opp negativ sosial kontroll eller debatten om burka og niqab.

– Politiet tar det mer på alvor nå, og jeg føler meg tryggere. Samtidig blir hetsen nesten en bekreftelse: Hvis ingen reagerer, har jeg kanskje ikke truffet problemet.

Har hun vurdert å gi seg?

– I starten, da jeg var femten, tenkte jeg på det. Jeg var ikke forberedt på mengden. Men meldingene fra jenter og gutter – ofte anonyme – som delte sine historier, gjorde det umulig å slutte. Min frykt er ord. Deres frykt er hverdagen.

Da må jeg stå i det.

Troen hun valgte å vise

I mange år tonet hun ned det mest personlige. Hun visste hvilke fordommer som fantes mot islam.

– Jeg hadde ikke vært den jeg er uten troen. Den har båret meg gjennom motstand, hets og trusler, sier hun.

Hun er nøye med å trekke skillet hun mener er avgjørende: mellom religion og ukultur.

– Mange som utsettes for sosial kontroll, er dypt troende – enten de er muslimer, kristne eller hinduer. Ukultur er ikke religion. Jeg dømmer ingen for å være ikke-troende eller for å være veldig troende. For meg er troen et etisk kompass. Den gjør oss rausere, ikke smalere.

Avskrekking – og et humanitært instinkt

– Jeg elsker atomvåpen.

Hun vet at setningen provoserer, og lar den henge et øyeblikk før hun forklarer:

– Som avskrekking, når makten er balansert. India og Pakistan hadde flere kriger før de fikk atomvåpen. I dag holder gjensidigheten dem i sjakk. Problemet er asymmetrien – når en atomstat presser en aktør uten motmakt.

Så vender hun blikket mot Gaza.

– Ingen blir født terrorist. Når barn dør i matkø, når spedbarn mangler morsmelkerstatning, når humanitær hjelp stenges, er vi langt over grensene vi sier vi står for. At verden sanksjonerer Russland hardt, men ikke bruker tilsvarende press mot Israel – det forstår jeg ikke.

Utsagnet er skarpt, men logikken er konsistent: realpolitikk og empati lever side om side. Avskrekking som fredslogikk  når makten er jevnbyrdig – og et humanitært prinsipp når den ikke er det.

Et «umake» par – og podkasten Rett på

Arina Aamir tok initiativet til podkasten i samarbeid med Christian Ringnes: hun kjente et behov for et konsept som skilte seg ut, et sted der unge kan høre samtaler med dybde.

I Rett på – Med Arina & Christian inviterer de gjester – eksperter, politikere, samfunnsaktører – for å belyse temaer fra flere sider. Konseptet er satt sammen: opplyse, ikke polarisere.

– Vi ville lage noe mer enn korte klipp som svirrer rundt, sier Arina. Temaer som EU, ungdomskriminalitet, Israel/ Palestina og saker fra Gulflandene tas opp med særlig vekt på kontekst og bakgrunn.

Det overrasker henne stadig hvor lite negativ respons de får – i en tid der mange forventer det motsatte. Kanskje gjør det langsomme formatet noe med både lyttere og dem som snakker.

Generasjon Z – uten filter

Hun hører til den generasjonen som stadig blir diskutert, spurt om, og noen ganger kritisert for å være både krevende og uforpliktende. Arina Aamir beskriver den som alt annet enn homogent:

– Noen jobber knallhardt. Andre vil bli rike uten plan, sier hun, og legger til at det ikke handler om skyld, men om forventninger og urettferdighet.

Hun peker på skole som eksempel:

– Karakterinflasjon er reell. Lærere gir seksere der femmere hadde holdt, ofte under press. Snitt stiger, men kunnskapen følger ikke nødvendigvis med, sier hun. Det høres kanskje ut som en klagesang — men Arina mener det handler om noe viktig: at framskritt faktisk bør bety noe, og at alle bør ha mulighet til å lykkes med mer enn bare statistikk.

Like fullt: det dypere ligger i følelsen av utenforskap.

– Du ser vennene dine ute uten deg, du føler deg utenfor. Spesielt når sosiale medier fungerer mer som en sammenligningsarena enn som en møteplass. Pandemien gjorde ikke kravene til sosial tilhørighet mindre.

Og så kommer setningen som snur hele perspektivet: – I Norge er vi nesten dømt til å lykkes. Hun sier det ikke som et klagesignal, men som en erkjennelse.

– Vi lever i fred, har gratis utdanning, og et velferdssystem som fanger deg opp når livet butter. Tidligere kriminelle finner veien til vanlige jobber, de bygger liv. Selv de som har vært langt nede, kan reise seg igjen. Det er annerledes her enn i land der strukturer som penger, kaste, nettverk stenger dører før du engang prøver. Vi har nye sjanser. Det er noe vi burde huske på, sier hun.

Å stå – med verdighet

Arina Aamir kjenner mønsteret godt: Når hun taler imot islamofobi, får hun reaksjoner fra ytre høyre. Når hun bryter med ukultur i egne miljøer, stiller konservative røster seg imot. – Det er ikke misforståelser. De forstår veldig godt hva jeg sier, sier hun. Erfaringene har formet henne: mindre dramatikk, mer tydelighet. – Jeg vil møte debatt med debatt. Ikke stempel med stempel.

Hun insisterer på et skille som mange vil unngå. Mellom religion og ukultur. – Jeg vil være stolt av bakgrunnen min, samtidig som jeg tar avstand fra ukultur som skjules i religionens navn. Den balansen er ikke alltid behagelig, men nødvendig.

– Troen min gjør meg ikke streng, den gjør meg varmere, sier hun, som svar på hva hun vil at folk skal vite om henne bak overskriftene og sakene.

– Jeg vil møte debatt med debatt. Og ja, jeg er ung, jeg lærer. Men stemmen min vil jeg bruke mens jeg har den.

Hun ser det som mer enn politikk: En måte å vise at du kan stå i stormene – og likevel gå ut med verdighet.