Har vi plass til annerledeshet i arbeidslivet?
Inkludering i arbeidslivet handler ikke bare om åpne dører – det handler om å senke terskler. For mange med funksjonsnedsettelser er det ikke evnene som setter grenser, men systemene og holdningene rundt dem.
Hva betyr inkludering i arbeidslivet i praksis – for dem som bærer på en annerledeshet?
Står døren åpen for mennesker med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet eller er den kun på gløtt? Skal vi få et reelt inkluderende samfunn, må det gjøres plass til annerledeshet – også i jobbhverdagen.
I Norge er sysselsettingsgraden blant personer med funksjonsnedsettelser betydelig lavere enn i befolkningen generelt. I 2020 var 41 prosent av personer med funksjonsnedsettelser i yrkesaktiv alder sysselsatt, sammenlignet med 75 prosent i befolkningen totalt.
Denne forskjellen har vært stabil over tid, uten tydelige tegn til bedring. Ifølge SSB har sysselsettingsgraden for personer med nedsatt funksjonsevne ligget mellom 40 og 45 prosent i en årrekke, med små variasjoner fra år til år.
Mennesker med funksjonsnedsettelser har forventninger til seg selv, samtidig som de må bære andres forventninger til dem. Eller mangel på forventninger. Det er fortsatt slik at annerledeshet i arbeidslivet ofte blir tolket som noe krevende. Som en kostnad. Noe som krever «ekstra».
Men slik trenger det ikke å være. La oss heller snu på det.
Annerledeshet bør sees på som en verdifull erfaring – en styrke. For annerledeshet gir muligheter til å bringe andre perspektiver inn til bedriften.
Når tilrettelegging blir et spørsmålstegn
I arbeidslivet snakkes det ofte om tilrettelegging for folk med funksjonsnedsettelser. Ofte er man raske med å tenke at tilrettelegging bare handler om heiser, høreapparater og fleksibel arbeidstid.
Men det handler om mer. Det handler også om hvordan vi møter hverandre. Hvordan vi tenker om kompetanse. Om tempo. Om det å passe inn.
Ifølge Likestillings- og diskrimineringsloven § 22 har arbeidsgivere plikt til å tilrettelegge arbeidsplassen for personer med funksjonsnedsettelser, så lenge det ikke medfører en uforholdsmessig byrde. Men i praksis er det mange som opplever at denne plikten ikke følges opp.
En rapport fra Bufdir (2023) viser at 26 prosent av personer med funksjonsnedsettelser har opplevd diskriminering eller forskjellsbehandling på jobb. Én av ti har mistet jobben på grunn av sin funksjonsnedsettelse, diagnose eller kroniske sykdom.
I en undersøkelse omtalt av Utdanningsnytt, sier 15 prosent at de har sluttet i en jobb fordi arbeidsgiver ikke ville eller kunne tilrettelegge (utdanningsnytt.no, 2024). Arbeidsgivere spør gjerne: «Hvordan skal vi tilrettelegge for deg?»
Dette er et godt spørsmål, men det forutsetter at det allerede finnes rom og en vilje for dette på arbeidsplassen. Det handler ikke nødvendigvis om å få spesialbehandling, men om å bli møtt med likeverd og forståelse. Å kunne bidra på egne premisser, og vite at det er godt nok.
Ulike veier – samme mål
Jeg har vokst opp med en usynlig funksjonsnedsettelse. Hørselstapet mitt preget store deler av oppveksten. Jeg vet hvordan det føles å sitte på utsiden av en samtale. Å være med, men ikke helt inne. Det gjør noe med selvbildet ditt – og med ambisjonene dine. Jeg er ikke her på tross av det jeg har med meg – men på grunn av det.
Mennesker med funksjonsnedsettelser bærer ofte med seg erfaringer som gir verdifulle perspektiver inn i arbeidslivet – perspektiver på kommunikasjon, tilpasning, utholdenhet og kreativ problemløsning.
Det er nettopp denne annerledesheten som kan berike arbeidslivet– både faglig og med menneskelige verdier. Når vi gir rom for ulike måter å lære, uttrykke seg og jobbe på, får vi et arbeidsmiljø hvor flere kan være med – og kjenne at de hører til.
Annerledeshet er ikke «ekstra»
Å gjøre plass til annerledeshet handler om rettferdighet, snarere enn snillhet eller veldedighet. Og om bærekraft: Det er samfunnsøkonomisk positivt at vi klarer å inkludere personer med funksjonsnedsettelser. Både fordi inkludering sparer samfunnet for store kostnader. Men også fordi vi trenger ulike perspektiver og ulike løsninger. Det er bærekraft i praksis.
Det vi kaller «annerledeshet» er kanskje bare et annet uttrykk for mangfold. Men for at mangfold skal være mer enn et begrep i en strategi, må det få fysisk plass. Rom. Tid. Tillit.
Kanskje handler det ikke engang om å gi plass. Men om å erkjenne at plassen allerede finnes.
Spørsmålet er bare: Har vi gjort den tilgjengelig?
