Mange vil bidra – men systemet holder oss utenfor

Jeg ønsker å bidra. Jeg har utdanning, erfaring, kompetanse og en sterk motivasjon for å være en del av samfunnet. Likevel blir mange av oss stående utenfor. Ikke fordi vi vil være utenfor, men fordi vi ikke orker være innenfor. Her mister samfunnet verdifulle ressurser. 

Kampen som aldri tar slutt

Når du har barn med store behov og et hjelpeapparat som ofte svikter, er det ikke selve dagjobben som er vanskelig. Det er alt det andre. Mange av oss bruker flere timer hver uke på å søke om tjenester, ringe rundt, sjekke at søknaden er mottatt, purre på svar og klage på avslag. Og mange ganger må dette gjøres på dagtid, da mange ofte er på jobb. 

Å kjempe for barnets rettigheter tar tid og energi som ellers kunne gått til arbeid. Det finnes ingen enkel oppskrift, ingen automatikk, og ofte ingen som tar ansvar for helheten. I praksis ender vi opp med hele koordineringsjobben selv. 

Sløsing med ressurser

Mange av oss som står utenfor arbeidslivet har høy kompetanse. Å ikke bruke den på rett sted fordi systemet er for tungrodd, er sløsing med menneskelige ressurser. Det blir lite bærekraftig på sikt. 

Det er et paradoks at så mange av oss, som både vil og kan bidra, likevel må takke nei til jobbtilbud, gå ned i stilling eller si opp jobben helt. Ikke fordi vi mangler lyst, men fordi vi mangler støtte. Jeg valgte å starte min egen bedrift for å ha friheten til å sjonglere familie og jobb. 

Hvordan skal vi kunne få flere i jobb, hvis vi ikke ser hele mennesket, hele familien og hele livssituasjonen? Det er fullt mulig. Men det krever vilje og tilrettelegging. Fra politikere, arbeidsgivere og hjelpeapparatet. 

De små grepene som gjør stor forskjell

Tilrettelegging handler ikke alltid om store tiltak – ofte er det de små justeringene som gjør den store forskjellen, både for en familie og for den enkelte arbeidstaker. En fleksibel arbeidstid, forståelse for at møter med hjelpeapparatet ikke alltid kan planlegges i god tid, velvillighet og løsningsfokus i forhold til pleiepenger eller mulighet for hjemmekontor kan være avgjørende. Noen ganger handler det bare om å bli møtt med nysgjerrighet, tillit, og om å kunne være åpen om omsorgsrollen uten å bli sett på som en belastning. 

Arbeidsgivere som investerer i sine ansatte også når livet er krevende, får mye tilbake. De vinner lojalitet, engasjement og arbeidstakere med en unik evne til problemløsing, utholdenhet og struktur. 

Å se på pårørende som en ressurs og ikke en risiko er både klokt og bærekraftig.

Et inkluderende arbeidsliv er alles gevinst

Det handler ikke bare om å hjelpe foreldrene. Det handler om barna, familiene og samfunnet som helhet. Når vi legger til rette for at foreldre kan jobbe, så øker vi også barnas trygghet, familiens økonomi og samfunnets bærekraft. 

Vi er mange som står klare til å bidra. Sammen kan vi skape løsninger som både ivaretar oss og styrker samfunnet.