Drevet av å gjøre en forskjell

Anita er en kvinne som kombinerer driv, engasjement og tydelige meninger. Den direkte stilen hennes både begeistrer og provoserer – noe hun ser på som en bekreftelse på å ha bidratt til nye perspektiver og refleksjoner.

Vi møtes på House of Krohn i Oslo, et kontorfellesskap som rommer både søsterens arkitektkontor og Anitas showroom for Krohn Suits, hennes lidenskapsprosjekt og hobby. Etter en liten fotoseanse, som hun ikke er helt komfortabel med, men likevel gjennomfører med en profesjonell ro, begynner vi intervjuet. Til tross for en travel hverdag med pendling mellom to byer og krevende lederansvar, møter Anita meg med et smil og energien intakt.

– Jeg har ikke hatt så god tid som jeg pleier, sier hun, men det er lite som tyder på at det stopper henne fra å legge hele hjertet i alt hun gjør.

Har du egentlig noen gang god tid? 

Anita ler, før hun forklarer hvordan hverdagen det siste året har vært ekstra intens.

– Ny jobb i mai, pendlertilværelse til Stavanger og skilsmisse på sensommeren – tre store, livsendrende hendelser som har skjedd relativt tett i tid.

Likevel legger hun til med sin sedvanlige pragmatiske holdning:

– Jeg sier ifra når noe ikke går, når overskuddet ikke er der. Da må jeg bare leve med at jeg ikke får levert akkurat sånn som jeg gjerne skulle ha gjort, spesielt når det gjelder oppfølging av venner.

Ikke et glansbilde 

Det var da hun som administrerende direktør i Hewlett-Packard startet den private bloggen «Tinteguri» at Anita Krohn for alvor ble et kjent navn i norsk offentlighet. 

 – Vi jobbet i et teknologiselskap, og arbeidsgruppen som utviklet strategien for sosiale medier sa at vi ikke ville være troverdige hvis ikke topplederen vår var synlig. Jeg var skeptisk, men jeg forsto raskt nytten av verktøyene.

Bloggen ble en kanal hvor Anita delte raust av erfaringer, konkrete tips og humoristiske betraktninger om hverdagen.

– Blogginnleggene var ofte ispedd humor. Jeg sa blant annet til unge kvinner: ‘Dere trenger bare én kakeoppskrift. Kan dere langpanna med sjokoladekake, kommer dere gjennom tre barn.’

Evnen hennes til å balansere det profesjonelle med det personlige har gjort henne til en rollemodell for mange. Et bilde av en overfylt vaskekjeller før jul er et eksempel hun selv trekker frem.

– Jeg valgte bare å tenke: ‘Vet du hva? Det der tar vi etter jul’, og lukket døren. Du må ikke være sjef både hjemme og på jobb, sier hun med et smil.

Vi er vant til at toppledere gjerne snakker om suksess og feite bunnlinjer, men desto mindre om nederlag, skuffelser og feil beslutninger. Anita derimot, ville vise at sårbarhet også kan være en styrke. Derfor har hun hele veien vært åpen om medgang og motgang og skrevet om alt fra traumatiske opplevelser som å miste moren i selvmord til krevende situasjoner som å lede omstilling i offentlig sektor. Hun tror denne ærligheten gjør at mange kan relatere til henne. 

– Jeg tror det er en av grunnene til at så mange har lest bøkene mine – de er ikke et glansbilde. 

Denne ærlige tilnærmingen har også fått sine omtaler i pressen.

– Da boka Godt nok for de svina kom ut for ti år siden, kalte en anmelder i Finansavisen boken for et «sosialpornografisk mesterverk». Det synes jeg jo var spesielt, men valgte å ha fokus på at han faktisk skrev at det var et «mesterverk». 

Hvor henter du styrken til å være så åpen om sårbare hendelser? 

– Jeg har alltid hatt en evne til å hente energi når livet blåser, og ikke forstått helt hvor det kommer fra. Men etter å ha lest litt forskning om posttraumatisk vekst, har jeg satt det inn i perspektiv. De som går gjennom traumer kan ofte bli mer motstandsdyktige og oppleve positive endringer. 

Denne innsikten er noe som også forplikter, mener hun.

– Alt jeg gjør, fra å skrive bøker, holde foredrag om likestilling og ledererfaringer, er drevet av en opplevd plikt til å bruke det ekstra overskuddet jeg har på noe som betyr noe for andre. Å dele og å gi videre står sentralt for meg.

Synlig, ja – men med integriteten i behold

Da Anita Krohn gikk fra privat til offentlig sektor som leder av Innovasjon Norge, tok synligheten en ny vending. Overgangen kom med økt oppmerksomhet, noe hun raskt fikk merke.

– Da jeg fikk en offentlig lederjobb, ble interessen for meg som person en helt annen. For når du forvalter skattepenger, så følger det med et større søkelys, forklarer hun.

Det var heller ikke enkelt å fortsette å være så tilgjengelig på en privat blogg som tidligere. Som forventet kom kritikken, særlig etter et blogginnlegg med tittelen «Ær’e her’e er party», hvor hun reflekterte rundt omstillingsutfordringer.

– Det falt ikke i god jord hos alle, sier hun med et lite smil, vel vitende om at synlighet aldri har handlet om privat profilering for henne.

Anita er tydelig på at hennes tilstedeværelse på sosiale medier alltid har vært forankret i virksomhetens oppgaver og mål. Hun peker på konkrete resultater som støtte for dette.

– Resultatene til HP, for eksempel, ble målt etter at vi ble aktive på sosiale medier. Det samme skjedde i Innovasjon Norge. Vi fikk flere kunder, ble Norges mest attraktive arbeidsgiver og leverte sterke resultater, forklarer hun.

Hun understreker at en slik strategi ikke kan hvile på én person, og trekker frem et eksempel fra Innovasjon Norge. En av revisorene deres ble den mest fulgte på Twitter, og brukte plattformen til å svare på spørsmål og engasjere seg i dialog om virksomhetens tall.

For Anita er det avgjørende at synligheten oppleves ekte.

– Hvis det ikke er genuint blir det raskt avslørt, påpeker hun.

Når samtalen dreier seg mot norske toppledere, understreker hun at synlighet dreier seg om mer enn bare å være i media.

– Det handler om samfunnsengasjement. Ansvaret for en leder går langt utover bedriftens fire vegger, sier hun, og trekker inn temaer som CSR og bærekraft som sentrale områder hvor ledere bør engasjere seg.

Et forbilde rundt evnen til å skape engasjement, spesielt blant studenter, er oljefondssjef Nicolai Tangen.

– Han skjønte at for å være relevant og tiltrekke seg de klokeste finanshodene, måtte han bruke tid med studenter, være på deres plattformer, gi og dele innsikt og nå ut til flere målgrupper enn bare de tradisjonelle, sier Anita.

Er norske toppledere for usynlige? 

Anita nøler litt før hun svarer:

– Jeg vil kanskje ikke bruke ordet synlighet, fordi det kan være negativt ladet. Men kunne vi sett mer samfunnsengasjement? Absolutt.

Å stå for noe større

Jeg følger opp og spør Anita om hun synes norske ledere har en tendens til å være feige. Denne gangen er hun mer kontant. 

– Jeg mener næringslivet ikke kan lukke øynene for store humanitære katastrofer. For eksempel, i forbindelse med Gaza-konflikten, var det veldig viktig for meg å si at næringslivet ikke skal unngå diskusjoner på arbeidsplassen selv om de er krevende. Folk trenger rom for å diskutere begge sider av slike saker, også på jobb.

For Anita handler lederskap om mer enn resultater. Det handler om integritet og evnen til å stå for noe, særlig når verden preges av urettferdighet.

– Næringslivsledere bør bry seg om store katastrofer som har betydning for verden. Når FNs regler blir brutt, forstyrres verdensordenen, og det har konsekvenser for oss alle. Vi kan mene noe om konsekvensene, men å ta side blir problematisk.

Fikk samfunnsengasjement i arv

Hun vokste opp i et samfunnsengasjert hjem. Det smittet over på Anita, som i en alder av 12 skrev kronikker i lokalavisen mot nedleggelse av ungdomsklubber, og var med på å okkupere ungdomshus som skulle legges ned. 

– Det å si ifra og stå opp for noe har jeg fått med meg hjemmefra. Min mor var veldig samfunnsengasjert, men hun hadde ikke stemmen til å få frem meningene sine. 

Hun er klar på at det hviler et spesielt ansvar på ledere og andre i maktposisjoner med hensyn til å gjøre en forskjell i samfunnet. 

– Når du kommer opp i makthierarkiet har du en unik mulighet til å endre ting. Da gjelder det også å være bevisst på hvordan du bruker den makten. Hva kan jeg gjøre for andre med ressursene jeg har?

Anita har aldri vært redd for å dele fremtidsrettede tanker, selv når de har møtt motstand. Hun minner om da hun som toppleder for Innovasjon Norge i 2015 holdt innovasjonstalen og skrev en rapport om Norges behov for å skifte fokus fra olje til andre næringer.

– Jeg sa at vi ikke kan leve av oljen for alltid, og at vi må begynne å løfte andre næringer og industrier. Det var tydeligvis for tidlig, og jeg fikk nesten munnkurv. Hadde jeg sagt det i dag ville ingen ha reagert.

Selv har Anita lært å takle kritikk gjennom erfaring.

– Jeg har fått god trening, da. Etter over 25 år i arbeidslivet ser jeg at det er gode måter å håndtere det på, og å ikke være redd, og at det er viktig at noen gjør det.

– Jeg har blitt flink til å løfte blikket og spørre meg selv: ‘Er dette noe jeg skal bruke tid på? Hva er viktig her?’

Anita avslutter med en refleksjon som understreker kjernen i hennes lederskap:

– Trygghet er kanskje den største X-faktoren i arbeidslivet. Trygge arbeidstakere og ledere lar seg ikke vippe av pinnen. De bruker ikke tiden på hvordan de fremstår, men på hva de faktisk leverer og ikke minst, hvorfor. Hva som er viktig.

Kvinnenettverk – fortsatt nødvendig?

Det er en diskusjon Anita Krohn har hørt mange ganger før. ‘Er vi ikke ferdige med den der kvinnegreia nå?’ sier både kvinner og menn. 

– Nei, vet du hva, da tenker jeg at de innspillene kommer basert på følelser, ikke fakta. Så da skal jeg i hvert fall ikke svare dem med følelser, sier hun med et smil.

I stedet svarer hun med tall, konkrete data som er umulige å ignorere. 

– 85 prosent av topplederne i Norges 200 største selskaper er menn. Bare tre av ti gründere er kvinner. Og 81 prosent av alle verdier på Oslo Børs eies av menn. I tillegg er dobbelt så mange menn som kvinner som blir sitert i media eller skriver kronikker. Og slik kunne jeg fortsatt.

Listen er lang, og poengene treffer.

– Jeg sier alltid at det er helt greit om du ikke er interessert i kvinnenettverk, og at du ikke trenger å delta. Men kanskje du kan anerkjenne at noen jobber for at fremtidige generasjoner skal få det lettere? Du trenger ikke å like hverken tematikken eller personene som jobber aktivt for det, men la nå andre få bry seg.

For Anita handler kvinnenettverk ikke nødvendigvis om kjønn, men om minoritetsstatus.

– Alle minoriteter trenger samlingspunkter inntil de når en kritisk masse. Enten det er kvinner på toppledernivå, eller noen som kommer fra et annet land og en annen kulturell bakgrunn. Når du er i mindretall, trenger du et nettverk som kan hjelpe deg til å stå sterkere.

Men hun er også tydelig på at hun aldri snakker på vegne av alle kvinner. 

– Jeg kan ikke det. Kvinner er ulike. Å snakke på vegne av et helt kjønn kan ingen gjøre. Men jeg har et ansvar for å gjøre min del.

Når jeg spør om Anita tror på full likestilling i Norge, er svaret klart. 

– Ja, det kommer, men det vil ta tid. Derfor må vi sette pris på de unge, utålmodige kvinnene som fortsetter å ta tak i dette nå. Deres kamp er viktig, for uten den kan vi risikere at likestillingsprosjektet reverseres. Det er fortsatt veldig skjørt.

Hun trekker frem hvordan kulturelle forventninger om kjønn preger både arbeidslivet og samfunnet, selv om vi skriver 2024. Et poeng for Anita er å utvide rammene for hvordan lederskap kan utføres.

– Jeg er ikke den klassiske norske industrilederen. Jeg har et annet kjønn enn mann, og er i 2025 en minoritet som kvinne på toppen av et investeringsselskap. Jeg har en annen stil og kanskje andre hobbyer. Men det er nettopp det som gjør at jeg kan bidra på min måte. 

Hun trekker også frem kulturelle barrierer. FN dokumenterte i 2020 hvordan både menn og kvinner har tydelige forestillinger om hva kvinner og menn skal gjøre, og hvem som er best egnet som ledere. 

– Det er helt åpenbart at vi har en stor kulturell jobb å gjøre, fastslår Anita. 

Å gå opp løypa 

Anita er ikke typen som sitter og venter på at strukturelle endringer skal komme av seg selv. For henne er det tydelig at alle kan – og bør – ta ansvar for hvordan de bruker egne ressurser, uansett hvor i livet eller karrieren de befinner seg.

– Hvis du for eksempel velger å gå lederveien, eller starte et selskap, så er det en personlig beslutning. Det starter med spørsmålet: Hva vil jeg? Hva har jeg lyst til? Og kanskje enda viktigere, hvilke bidrag vil jeg gi utover meg selv?

– Å bidra til fellesskapet er ekstremt givende. 

Det var nettopp denne tankegangen som førte til at hun startet podcasten Godt nok for de svina, en forlengelse av boken med samme navn. Her har hun ukentlige samtaler med Hege Skogen, en yngre kvinne, og sammen når de ut til enda flere.

– For meg er det viktig at om jeg en dag blir 80, 90 eller 100 år og ser tilbake, kan jeg tenke: Hva har jeg etterlatt meg? Har min innsats betydd noe mer for flere? Det handler om å se de som blomstrer etter meg – de som har økt sine ambisjoner, tatt lederansvar og samfunnsansvar. Det er en drivkraft i alt jeg gjør på jobb og fritid i dag. 

Hun trekker på skuldrene når vi snakker om kritikken som ofte følger med det å være synlig og meningsbærende.

– Selvfølgelig er det mange som ikke har sansen for det jeg holder på med. Men spiller det noen rolle? Jeg er stolt av det jeg gjør, og jeg tenker at hvis det jeg bidrar med kan bety noe for noen, så er det verdt det.

Når jeg bemerker at det kanskje er en bekreftelse når reaksjonene kommer, nikker hun.

– Når du får reaksjoner, så er det nettopp det – en bekreftelse på at noe skjer. At det er en maktbalanse som forskyves. Og det er noe jeg er med på å forskyve. Det synes jeg er tilfredsstillende, sier hun med et bestemt blikk.

Leder uten lederambisjoner

Når Anita blir spurt om hun alltid har ønsket å bli leder, er svaret kort og konsist.

– Nei, faktisk har jeg aldri hatt lederambisjoner. Jeg bare synes det har vært veldig gøy å jobbe, forteller hun.

Hun beskriver hvordan hun gjennom hardt arbeid og høyt energinivå ble tilbudt muligheter, selv om hun tidvis har kviet seg for å påta seg nye roller. 

– Jobben har gitt meg enorm frihet, muligheten til å påvirke, og ikke minst utrolig mye glede. I tillegg har den gjort meg økonomisk uavhengig og i stand til å klare meg selv. Det å kunne vise døtrene mine at alt er mulig om man er villig til å stå på, er noe av det viktigste for meg.

De tre døtrene har fått være med på alt fra 8. mars-markeringer til middager med spennende mennesker fra hele verden – og styremøter da de fortsatt lå i barnevogn. Med andre ord ikke en helt A4-oppvekst.

– De ser jo at mammaen deres er litt annerledes enn alle andre, og vi har et helt ordinært mor-datter-forhold, som alle andre har, på godt og vondt. 

Anita er synlig stolt når hun snakker om døtrene sine. Hun forteller om de ulike veiene døtrene har valgt – fra jusstudier og innovasjon til samfunnsengasjement i ung alder.

– Jeg synes de er tre fantastiske, selvstendige, kloke, snille, rause og empatiske unge kvinner.

Å finne den rette balansen 

Samtalen beveger seg over til den yngre generasjonen og hvordan de forholder seg til arbeidslivet. Anita ser tendenser til at de er flinkere til å sette grenser og bruke tid på andre ting enn bare jobb. Samtidig tror hun presset på å prestere er stort. 

– På min tid var det ingen sosiale medier. Nå forventes det at du lykkes på alle områder – skole, venner, idrett og utseende. Det er et stort press å håndtere.

Hun påpeker også en viktig innsikt om ambisjoner og balanse.

– Jeg tenker at hvis du har ambisjoner, enten det er innen idrett eller business, og tror du skal ha work-life balance, så får du ikke det. Da må du organisere livet ditt på en annen måte. Du får ikke både i pose og sekk. Det er ikke mulig, og det vet jeg ikke om du vil ha heller.

For Anita handler dette om prioritering og personlig tilpasning.

– Hvis man liker å jobbe, så synes man kanskje det er greit. Jeg har aldri sett på arbeid som en byrde, men som en kilde til frihet, samfunnsbidrag og selvrealisering.

Anita trekker også frem viktigheten av å huske historien.

– Det er ikke mange år siden kvinner ikke kunne ta ut skilsmisse uten mannens samtykke. Det er ikke så lenge siden kvinner ikke kunne opprette egne bankkontoer. Jeg er særdeles opptatt av individuell frihet for kvinner især, men også uavhengig av kjønn.

Men hun understreker at menn også møter press.

– Menn står også overfor et enormt press når det gjelder forventninger til mannsrollen. Forventningene til å se ut som kroppsbyggere er én ting, undertrykke følelser. Dette er reelle utfordringer, og vi må ta dem på alvor.

Modige valg og nye veier

Jeg spør når Anita sist følte seg modig. Hun tar en liten pause for å reflektere.

– Oi, det var et veldig godt spørsmål, sier hun og smiler. 

– Kanskje ved den siste beslutningen om valg av innhold i arbeidslivet. Jeg følte meg modig som startet en pendlertilværelse. Jeg har aldri gjort det før.

For Anita representerer pendlingen mer enn bare en geografisk forandring – det handler om å våge seg inn i noe nytt.

– Det blir ganske store omveltninger når man tar beslutninger som føles modige. Det er fordi det ofte er usikkerhet knyttet til dem. Man gjør ting man ikke har gjort før, og det koster litt, forklarer hun.

Å flytte til Stavanger og ta på seg en sentral rolle i familieinvesteringskonsernet DSD var et stort skritt – selv for en med Anitas erfaring.

– Jeg synes det var litt modig, selv om pendling i seg selv kanskje ikke er skummelt. Men det å forlate den jobbtilværelsen jeg har hatt de siste årene og bruke så mye av tiden min på noe helt nytt, var en jobbavgjørelse som krevde litt mot.

Jeg lurer på hvordan Anita opplever overgangen fra flere år med frihet til å være tilbake i en administrerende rolle.

– Jeg stortrives, faktisk, sier Anita oppriktig. 

– Jeg var nok ikke helt sikker på hva jeg sa ja til heller. Dette var ikke planlagt, det var bare en mulighet som oppsto.

– Når det skjer, forstår du ofte at ‘dette bør du si ja til, dette er riktig.’ Det har vært en fin opplevelse. Og også et bevis på at i arbeidslivet i dag kan du bruke noen år her, noen år der, og få mer interessant arbeidsinnhold. Du trenger ikke følge en tradisjonell karrieresti.

Tilbake til styrerommet med et nytt perspektiv

Etter flere år som styremedlem og administrerende leder, reflekterer Anita over ulikheter og fellestrekk ved disse rollene. 

Har erfaringen din som styremedlem påvirket comebacket som administrerende leder? 

– Jeg er vant til å være i en situasjon hvor jeg rapporterer til et styre og tenker at denne jobben er et resultat av alle de årene med erfaringer jeg har opparbeidet meg.

Det som gjør denne gangen annerledes, er nærheten til selskapet.

– Jeg satt i styret for dette selskapet i tre år før jeg tok den administrative rollen. Det gjør prosessen spesiell, for jeg kjenner selskapet fra innsiden allerede, men samtidig er det viktig å huske at det er annerledes å jobbe i administrasjonen enn å være i styret.

Anita har erfaring fra store, komplekse selskaper, men hennes nåværende rolle i et familieeid selskap byr på nye lærdommer.

– Jeg har aldri tidligere rapportert til et familieeid selskap der beslutningene er så tett på. Jeg er vant til å jobbe i store systemer, med Europa eller USA som rammeverk, hvor prosessene ofte er mer byråkratiske, forklarer hun.

– Her er det annerledes, og det er både lærerikt og nytt. Samtidig tror jeg at den samlede erfaringen min er veldig verdifull. Alt henger sammen.

Jeg bringer opp et poeng fra et tidligere styreprogram – at Anita nå virker mer avslappet og åpen for å ha det gøy i jobben. Anita nikker og bekrefter at det har skjedd en endring.

– Det er helt riktig. Jeg tror det har mye med alder å gjøre. Med mer erfaring blir du tryggere. Men det handler også om det langsiktige eierskapet vi jobber med nå. Vi har tid til å reflektere og gjennomføre gode prosesser.

Anita peker på kontrasten mellom dette og tidligere roller, som da hun ledet Innovasjon Norge eller jobbet i børsnoterte selskaper.

– Når du jobber i et børsnotert selskap, som HP, hvor aksjekursen kan svinge kraftig, blir du trent på å snu deg raskt og ta imot ordre. Det samme gjelder når du leder Innovasjon Norge og må forholde deg til endringer i statsbudsjettet. Nå opplever jeg en frihet til å jobbe langsiktig, og det er en helt ny dimensjon for meg.

Med tiden har Anita også utviklet en dypere forståelse for hvordan verdier faktisk skapes i selskaper.

– Vi har brukt seks måneder på å definere retningen for selskapet, og for første gang har jeg ansvar uten store kostnadskutt. Det gir oss tid til å bygge gode prosesser og fokusere på hva som virkelig driver verdiene, sier hun.

Hun understreker viktigheten av å kombinere tall og analyser med innsikt i menneskelige faktorer.

– Dette handler om humankapital og å forstå hva som skal til for å gjennomføre endringer i arbeidsprosesser. Det å ha erfaring fra operative selskaper og forhandlinger med tillitsvalgte gir en trygghet som jeg tar med meg inn i denne rollen.

For Anita har overgangen fra å være styremedlem til administrerende leder vært en reise som har forsterket verdien av helhetlig erfaring.

 – Alt jeg har gjort tidligere, har forberedt meg for det jeg gjør nå, avslutter hun.

Å ta seg en «drøs»

Når Anita får spørsmål om hun har mer moro i livet nå enn før, stopper hun opp og smiler. 

– Ja, jeg har satt av mer tid til det, ikke sant? Det er en sammenheng mellom å få tid til å tenke og ikke ha det så hektisk, sier hun.

Det handler om å unngå den konstante runddansen av oppgaver og ansvar. 

Tidligere var det annerledes. Som leder følte Anita ofte at hun måtte være tilgjengelig til enhver tid. Nå har hun blitt flinkere til å ta pauser, eller som hun selv beskriver det, en «drøs», et Stavanger-uttrykk for å sette seg ned og prate.

– Jeg har nok ikke alltid vært så god på det, men nå setter jeg meg gjerne ned for en times samtale for å diskutere ting. Og det gir meg mye glede. Jeg tror faktisk jeg har større glede i denne rollen enn jeg hadde før, da alt var litt mer hektisk.

En annen viktig endring har skjedd på innsiden. 

– Jeg er tryggere nå, noe som gjør at jeg heller ikke er redd for å ta på meg ansvar eller oppgaver. Den tryggheten tror jeg faktisk kan læres, sier hun med overbevisning.

For Anita har dette vært mulig fordi hun har hatt mange gode mennesker rundt seg som har kunnet gi råd og innspill.

– Det er ikke en fallitterklæring å be om råd. Det er ingen som kan være helt suveren til enhver tid. Nå, med mange års erfaring, har jeg bygget opp en trygghet i kompetansen min, sier hun og legger til: 

– Jeg har levert varene, og det er det folk bryr seg om. Resultater, enten det gjelder salgsbudsjetter, personalansvar eller omstilling, bygger tillit.

Med erfaringen kommer også et skifte i fokus. 

– Når man er yngre, tenker man ofte: ‘Klarer jeg å levere?’ Men i det øyeblikket du blir leder, endrer spørsmålet seg til: ‘Hvordan får vi dette til sammen?’ Det handler om å forvalte ressursene du har og sørge for at folk trives og utvikler seg.

For Anita er det mennesker, ikke systemer eller strategier, som leverer resultater. 

– Når de ansatte trives og utvikler seg, øker sannsynligheten for at teamet klarer å nå målene sine. Det har vært en gradvis forståelse for meg som de fleste ledere – hva som egentlig betyr noe.

Filosofi på underarmen

Når samtalen vender mot filosofi og store spørsmål, lyser Anita opp. Det er tydelig at dette er et emne som engasjerer henne dypt – faktisk i så stor grad at hun har tatovert en kvinnelig versjon av Chiron, den sårede healeren fra gresk mytologi, på underarmen. For Anita er tatoveringen et symbol på både personlig og profesjonell vekst.

– Det er en påminnelse om at selv sår kan være en kilde til styrke, forklarer hun og fortsetter: 

 – Jeg er veldig glad i historie, gresk mytologi og filosofi – de store klassikerne, enten det er Dante eller Machiavelli, forteller hun.

– Mye av det vi lærer om ny lederteori, eller egentlig om hva som helst, har røtter i det klassiske. Jeg har også hatt stor glede av å bli introdusert for Ibsen og Kirkegaard. Det har beriket både meg og jobben min, sier hun.

Blant de klassiske verkene som har satt spor, trekker hun frem Ibsens Kongsemnerne. 

– Jeg forsto da viktigheten av forskjellen mellom administrasjon og ledelse. Hvordan Ibsen forstår mennesket – det tidløse, komplekse mennesket – er utrolig spennende. Hans sterke kvinneskikkelser, som Hedda Gabler, og hans evne til å skildre motgang, har hatt stor innvirkning på meg.

Filosofiens styrke ligger i dens evne til å stille spørsmål, mener hun. 

– Hvis du virkelig skal forstå psykologien og hvordan vi fungerer som grupper, trenger du å trekke på både filosofi og historie, sier hun.

Hun beskriver verden vi lever i som kompleks og utfordrende. Desto viktigere er det at vi tar oss tid til å diskutere og reflektere over de store spørsmålene, mener Anita. 

– Hvordan forholder vi oss til bærekraft? Til samfunnsansvaret? Hva ønsker du som person å stå for? Dette er grunnleggende ting som vi må finne ut av for å skape et godt samfunn og livsgrunnlag for generasjonene som kommer etter oss, sier hun og legger til: 

– Hvis vi alle tar vårt ansvar, kan vi faktisk utgjøre en forskjell. Det er det som driver meg.

Vi må avslutte samtalen, Anita må nemlig videre til et møte med EU denne fredagen. Hun avslutter med et smil:

– Jeg følger deg ut, sånn at jeg rekker en røyk.

KORT OG GODT

Hva leser du nå?

Anita: Akkurat nå leser jeg absolutt ingenting. Jeg tror det har litt å gjøre med at vi nettopp har levert et ganske stort innsiktsarbeid i jobben. Jeg har derimot en bok jeg gleder meg til å kjøpe. Den heter Bjørnejegerskens bekjennelser, og den er skrevet av Berit Hedemann. Jeg har hørt mye om den og fått den anbefalt.

Scroller du nettaviser?

Anita: Ja, jeg er en nyhetsjunkie og liker å følge med. Jeg er nok ikke så opptatt av sladder, men jeg liker å lese gode artikler, kronikker og kommentarer. Jeg prøver å følge med på nyheter, både nasjonalt og internasjonalt, fordi jeg har ansvar i EU. Jeg prøver å få med meg mye. Jeg synes det har kommet mange bra podcaster også. Ukentlig følger jeg for eksempel Aftenpodden, som oppsummerer hva som har skjedd i løpet av uka. Jeg synes Giæver og gjengen er gode, spesielt på fredager. Da kommer ansvarlig redaktør og diskuterer hvorfor de har tatt de valgene de har gjort i redaksjonen.

Klarer du å svare på alle henvendelser?

Anita: Jeg har nok funnet meg i at jeg ikke klarer å svare på alle henvendelser, for de kommer via LinkedIn, Instagram, Facebook og e-post. De kommer sjelden på SMS, men det er mellom fem og åtte kanaler som fylles med meldinger, og jeg har ikke kapasitet til å svare på alt. Jeg bruker ikke tid på å stresse meg selv over det. Jeg prioriterer jobbmail og meldinger fra familien, som stort sett kommer via SMS hvis det er viktig.

Har du på varslinger?

Anita: Nei, og jeg har heller ikke lyd på telefonen. Årsaken til det er at hvis jeg hadde hatt det, ville det blitt for mange varsler, så jeg har skrudd av alle pushvarsler for å unngå stress. Jeg går ikke med Apple Watch heller, for den gir beskjed hele tiden om hva som skjer. Jeg har gjort det slik at jeg aktivt må hente informasjonen selv. Jeg lar ikke systemet styre meg og fortelle meg alt hele tiden.

Hva med sosiale medier?

Anita: Hvis jeg er ute og reiser, kan jeg scrolle litt på Instagram og Facebook. Det er mange ukjente som sender meldinger, og de fleste av dem er veldig hyggelige, folk som gjerne vil noe. Jeg er litt sånn at jeg synes det er hyggelig når folk ikke gir seg, men fortsatt har en vennlig tone. Det funker hos meg. Men hvis noen bare sender e-post og forventer svar uten å ha en god tilnærming, da blir det vanskelig. Jeg vil gjerne være tilgjengelig, men jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke har kapasitet til å svare på alt.