Heller status quo enn børsbonanza og russisk rulett?

«Risiko, finans og aksjer». Smak på ordene. Hvilke assosiasjoner får du? Hvilke indre bilder danner du deg? Menn i svart dress, nystrøkne slips og glinsende skinnsko? Den ikoniske børsklokken i skinnende gull? Eller kanskje en kaffeelskende brunette i slutten av tjueårene med knallrosa leppestift, en smittende skapertrang og en sylskarp penn?

Aksept av risiko?

I min søken etter å pakke opp dette store, litt svulstige begrepet og fenomenet «risikovillighet», endte jeg opp med et tankekart fylt til randen med stikkord, refleksjoner og tankebobler. Biologi, hormoner og kjemiske substanser. Kultur, sosialisering og normer for atferd. Mestringstro, personlighetstrekk og oppvekst. Kunnskap, kompetanse og makt. Selv- reguleringsteori og fortolkning av risiko. Frykten for å mislykkes versus gleden av å lykkes. Tilnærming- og unngåelsesatferd. Kjønnsstereotypiske holdninger og roller. Sosial identitet og forventninger. Jeg hadde med andre ord mer enn nok på papiret og en enorm trang til å fortelle om alt. På en gang. Helst i går. Så jeg prokrastinerte, utsatte og gjorde andre ting. Fant på dårlige unnskyldninger og bortforklaringer. For hvordan i all verden skulle jeg få formidlet alt dette til dere?

Etter å ha gått noen runder med meg selv, og observert min indre dialog, gikk det opp noen små lys. Det at jeg stadig utsatte, kjente på en trang til å skrive så mye om mangt på en gang, handlet mer om meg enn temaet i seg selv. Det handlet om et kontroll- og prestasjonsbehov og et «annet-blikk». Jeg ble mer opptatt av hvordan leserne skulle tolke deg jeg skrev, enn faktisk det å formidle. Jeg ble mer opptatt av å ikke glemme noe som helst, enn å fokusere på det primære. Det essensielle. Kjernen. Og mangelen på denne kontrollen førte til at jeg så den andre veien. Jeg utsatte, fant på dårlige unnskyldninger og gikk fra tastaturet. Frykten for å mislykkes drev meg og ble større enn gleden ved å lykkes. Risikoen jeg tok ved å skrive, eksponere meg selv og mene noe om psykologi, aksjer og investeringer, ble å ta et gigantisk sidesprang fra mine sedvanlige arbeidsoppgaver. Det ble noe nytt, fremmed og uforutsigbart. Det ble en aksept av risiko. Forlate det trygge og kaste seg ut i fremmed terreng. For innbakt i all risiko ligger et premiss om at du aldri kan være 100 % sikker. Du må tåle å ikke vite. Du må tåle å ta en sjanse. Og du må tåle å gå på trynet.

Dagens status: kapitalgap

Tall fra Aksjenorge, internasjonale studier og undersøkelser er klinkende klare: Kvinner er underrepresentert på aksjemarkedet, satser mindre og taper terreng for menn hva gjelder de store gevinstene. Kvinner utgjør kun en tredjedel av private investorer innen fond og aksjer (Aksjenorge, 2020) og glimrer med sitt fravær på styring- og eiersiden i selskaper. Menn er rett og slett mer frempå og tar for seg. Menn har også en tendens til å overestimere hvor suksessfulle investeringer vil bli, mens kvinner underestimerer både sitt potensial og evne til å gjøre det godt på aksjemarkedet (BNP, 2015). Finansiell planlegging og tanker om privatøkonomi kan også synes å være ulik. En amerikansk studie fant at for kvinner var økonomisk trygghet – «a financial peace of mind» – syv ganger viktigere enn å øke formuen (LPL Financial, 2019). Trygghet og sikkerhet fremfor makt og prestisje?

Tall fra 2019 viser at norske menn har 134 milliarder kroner mer i formue enn kvinner, og at kun 18 % av totalt aksjeutbytte går til kvinner (SSB, 2019). Det er altså på høy tide å stille spørsmålet hvorfor. Eller, i dette magasinets ånd, Ask Why?

En rekke hypoteser har blitt fremsatt for å forklare det kjønnede kapitalgapet. Noen hevder at risikoaversjon – motviljen til å ta risiko – ligger til kvinnens natur. Kvinner er mer «pessimistiske, utrygge og tilbakeholdne», (BNP, 2015). Det skal mindre til før de tolker noe som risikofullt og farlig. Deres behov for trygghet trumfer forestillingene om potensiell gevinst, og dermed tviholder de på den trygge, men stillestående sparekontoen. Heller status quo enn sjansespill og russisk rulett. Andre igjen påstår at det som utspiller seg på gruppenivå, handler mer om mangel på kunnskap og kvinnelige rollemodeller enn biologi og kjønnet i seg selv.

Menn hevdes å ha høyere risiko-toleranse, være bedre rustet til å tåle det usikre. Tendensen viser seg på gruppenivå også når det kontrolleres for andre demografiske variabler som yrke, lønn og antall år på arbeidsmarkedet (Aksjenorge, 2020). Det at kvinner i snitt tjener mindre, er altså ikke utslagsgivende for misforholdet.

Videre kan det se ut som at kvinner som faktisk investerer, gjør det bedre enn menn. I en studie foretatt på Warwick Business School i 2017, som involverte 2 800 britiske menn og kvinner, fant man at kvinner hadde en gjennomsnittlig gevinst som lå 1,8 % over menn. Tilsvarende funn ble gjort i en annen britisk studie, hvor kvinnelige investorer hadde en avkastning på 0,81 % mer enn menn over en 3-års periode (The Hargreaves Lansdown Study, 2019). Dersom dette hadde vært mønsteret for den videre utviklingen, ville kvinnene, over en periode på 30 år, endt opp med en portefølje som var verdt 25 % mer enn gjennomsnittsmannens (The Hargreaves Lansdown study, 2019). På gruppenivå kan det derfor se ut som at kvinner utkonkurrerer menn. De er mer taktfulle, gjør et mer systematisk forarbeid og velger aksjer som gjenspeiler egne verdier, fremfor andres valg og anbefalinger. De følger ikke nødvendigvis strømmen og «super-investorenes» anbefalinger om portefølje, men velger etter hva som opptar dem.

Er det så enkelt som å hevde at kvinner flest har lavere risikotoleranse, eller kan det være slik at risikoen subjektivt sett oppleves som høyere grunnet mangel på kompetanse og kunnskap? Kan det være at kvinner rett og slett risikerer mer gjennom å investere og bygge seg opp en portefølje?

Vi skal nå ta et dypdykk inn i de hypoteser som har blitt fremsatt for å forklare hvorfor noen er mindre risikovillige enn andre. Diskursen virker å være at «kvinner har større risiko- aversjon og er mer trygghetssøkende». Vel, er dette en etablert og veldokumentert sannhet, eller kan det være flere krefter i sving?

Aksjer, børs og investeringer; fornuft eller følelser?

La oss først ta en rask titt på vår evne til å treffe beslutninger, vår kognitive og følelsesmessige resonnering. Det er en utbredt oppfatning at vi alle er rasjonelle vesener som klarer å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Det vil si at vi evner å bruke fornuft fremfor følelser. Vi evner å holde følelsene i sjakk når det virkelig gjelder. Stemmer dette? Klarer vi alltid å være rasjonelle, eller kan det være at vi er mer følelsesstyrt enn vi tror? Følelsessystemet vårt er mer primitivt og kobles raskere på enn fornuften. Brenner det, så skyr vi ilden. Vi gjør det instinktivt. Har vi en uggen magefølelse, så trumfer dette gjerne sylskarpe kalkuleringer, logikk og rasjonalitet. Det kjennes bare ikke riktig.

Studier har vist at vi lett lar oss påvirke av andre, at vi lar oss blende av det som er mest tilgjengelig, mest attraktivt og med finest «innpakning». Vi lar oss forføre av kognitive skjevheter i vår tenkning, på folkemunne, såkalte tankefeller. Vi er også konforme flokkdyr. Hevder en anerkjent børsanalytiker at en aksje kommer til å stige til værs, vel, så er vi mer tilbøyelig til å investere i den. Fornuftig? Eller følelsesstyrt?

Vi kan tro at vi klarer å holde hodet kaldt, at vi foretar valg utelukkende tuftet på logikk, økonomisk rasjonalitet og sylskarpe kalkuleringer, men sannheten er noe helt annet. Vi lar oss lure. Gang på gang. Vi lar oss påvirke, og vi påvirker også selv.

Følelsen kommer før fornuften, og det vil alltid medføre en handlingstendens. Kjenner du på nysgjerrighet, iver og engasjement, så vil du ha en større tilbøyelighet for å ta risikoen, til tross for røde varsellamper. Kjenner du på frykt, vel, da blinker det noe voldsomt og det er vanskelig å få alarmen til å roe seg. Du er trusselorientert, vil trolig trekke deg tilbake, unngå, fremfor å tilnærme deg. Og ja, for noen av oss vil følelsene lettere ta overhånd. Sånn er det bare. Vi er forskjellige. Og noen trigges lettere av følelser enn andre. Det påvirkes til en viss grad av personlighet, tilgang til egne følelser og hvor betydningsfullt noe oppleves. Beslutninger som berører sentrale verdier hos oss, vil i større grad aktivere følelser.

Evolusjonen favoriserte risikosøkende menn

Ifølge evolusjonspsykologien er det adaptivt for menn å være risikosøkende. Derfor har også egenskapen overlevd gjennom en naturlig seleksjonsprosess. De menn som kunne jakte og sanke mat til sine partnere, beskytte dem fra farer og ikke minst, holde konkurrentene unna, var de som i størst grad fikk spredt sine gener videre. Kvinner valgte menn som uredd kastet seg inn i kamp for å forsvare dem, som var tapre og frempå. Det å våge å ta sjanser, ta risikoer, ga alfahannen et overlevelsesfortrinn. På den måten ble tilbøyeligheten til å ta risikoer videreført, mens forsiktige og tilbakeholdne menn bukket under. Kampen for overlevelse (Survival of the Fittest) medførte at menn jevnt over er mer risikotakende enn kvinner. Det ligger en biologisk determinert tilbøyelighet til å ta større risikoer.

Det at kvinner er mindre risikosøkende og i større grad kanskje trenger trygghet og forsikringer, forklares ut fra samme mynt; det var adaptivt og funksjonelt. For var det i grunn noe å hente for kvinner når det gjaldt å ta risikoer? Burde ikke de nettopp utstyres med en verstefallstenkning for å sikre seg selv og barnet sitt? Kvinner som var årvåkne, på vakt mot mulige trusler og farer, ville også sørge for å beskytte seg selv og barnet sitt. Hun ville ikke dumdristig legge ut på savannene alene, men bli værende med barnet og heller sende den fysisk sterkere mannen. Risikoaversjon var dermed intet onde for kvinnen. En lettere aktivering av frykt og redsel var funksjonelt og adaptivt. Interessant i dette øyemed er nyere forskning som peker på at kvinner med høyt testosteronnivå (mannlig kjønnshormon) tar flere økonomiske sjanser og velger jobber i finans med høyt risikonivå (Sapienza et al., 2009).

«Hva hvis?»

Noen av oss kan nok kjenne seg igjen i å nærmest være programmert fra fødselen av til å tenke «hva hvis». Vi er utstyrt med et trusselorientert blikk og en tendens til å tenke verst mulig scenario. Katastrofetenkerne blant oss er fininnstilt på farer og trusler. Der det før handlet om å overleve på savannene, handler det i dag om å sørge for trygghet , forutsigbarhet og kontroll i en hektisk hverdag fylt med utallige gjøremål og to-do-lister. Å investere, forlate en trygg jobb i det offentlige til fordel for et uforutsigbart gründerliv, er alt annet enn risikofritt. Der «hva hvis» tidligere var en ressurs, kan det nå være en hemsko for å bevege seg ut på ukjent terreng, og med det opprettholde kapitalgapet. Nyere hjerneforskning viser at menn og kvinners responderer ulikt på risiko og stress. Menn blir mer innstilt på «mulige belønninger», mens kvinner blir mer oppmerksomme på farer. Områder i hjernen som er viktig for henholdsvis tilnærmingsatferd (promotion) og unngåelse (prevention) aktiveres forskjellig. Menn får en økt aktivering i dette «tilnærmingssystemet», mens kvinner får økt aktivering i «unngåelsessystemet». Når sistnevnte system aktiveres, vil man få en trang til å søke sikkerhet, trygghet og unngå tap (Higgins, 1997). Dersom promotion-systemet aktiveres, vil fokuset være på ens drømmer, mål og aspirasjoner, og hovedstrategien er mest mulig gevinst (Higgins, 1997).

Familie og barn

Studier tyder på at kvinner blir mindre tilbøyelige til å ta risikoer etter at de har fått barn og familie (BNP, 2015). Forskernes hypoteser er at familieforøkelse påvirker kvinners syn på risiko. Risikoen blir fortolket som større når den også kan få følger for flere enn dem selv. Fenomenet er også observert hos menn, men ikke i like stor grad (BNP, 2015). En hypotese kan således være at kvinner fortolker investeringer som mer risikofylt enn menn etter at de har fått familie, nettopp fordi ansvaret for flere enn dem selv oppjusterer risikoen. Kvinnene kanskje subjektivt fortolker det å investere som preget av økt risiko når de også tar med barn og mann i regnskapet. Mens menn flest ikke legger dette inn i sin kalkuleringer, men går ut fra samme status som før familieforøkelsen? Dette er vel og merke gruppeeffekter, men bør løftes frem og påpekes for at ikke familieliv skal bli en unødig brems for kvinnelige investorer.

Personlighet

Sommerfugler i magen, svette, klamme hender og et årvåkent blikk. En god dose adrenalin i kroppen og en aktivering, som vi psykologer liker å kalle det. Mitt første besøk inne på Nordnet, og min første aksjehandel satte sine spor. Jeg kjente godt at dette både var uvant og nytt. Det var utenfor min komfortsone, og jeg kunne kjenne at det rev og røsket litt på innsiden. Jeg tok en risiko. Hoppet ut fra mitt trygge, lune rede. Men hvorfor gjorde akkurat jeg dette? Jeg er kvinne. Har en helt ålreit inntjening i måneden, verken mer eller mindre. Så hvorfor var akkurat jeg en del av det mindretallet kvinner som kanskje skilte seg ut i aksjemarkedet? Kan det ha noe å gjøre med at jeg er oppvokst med en far som notorisk fulgte med på tekst-tv, oppdaterte seg på alt av Nasdaq, børs og kurs, og som snakket varmt om hvor spennende dette med investeringer var? At det rett og slett er den stadige påvirkningen fra min far som har fått meg til å synes aksjemarkedet er appellerende og kanskje litt mindre skummelt? Eller kanskje en kombinasjon av både gener, arv og miljø?

Personlighet kan defineres som relativt stabile individuelle forskjeller i måten vi tenker, føler og handler på. Selv om vi alle tilpasser oss ulike situasjoner, er det noe som gjennomgående er stabilt. Ethvert individ har behov for kontroll, forutsigbarhet og mestring, og vår unike personlighetsstruktur vil påvirke hvor sensitive vi er for signaler som kan varsle «mulig fare». Noen personlighetstrekk vil øke behovet for planmessighet, kontroll og oversikt.

Den mest anerkjente personlighetsteorien er Femfaktormodellen, eller «The Big Five» som den gjerne kalles. Dette er fem trekk som gjenfinnes på tvers av kulturer, og som hver og en av oss har mer eller mindre av. Trekkene omtales som (1) Nevrotisisme, (2) Ekstroversjon, (3) Åpenhet, (4) Medmenneskelighet og (5) Planmessighet. Til tross for at det ikke foreligger spesifikke studier med aksjer og investeringer sett i lys av teorien, kan det påvises noen hypoteser ut fra den kjennskapen vi har om personlighet. Eksempelvis vil et individ som skårer høyt på «nevrotisisme» , være mer engstelig, bekymret, følelsesstyrt og tilbøyelig til å tenke «hva hvis». Hva hvis jeg taper hele sparebufferen min nå som jeg satser og kjøper mitt første fond? Hva hvis jeg går på en økonomisk smell ? Hva hvis coronaen tar knekken på hele aksjemarkedet, fond og alt som er. Hva hvis jeg nå gambler med hele pensjonen min? Med andre ord, skårer du høyt på N, vil du lettere la deg rive med av katastrofetanker og «worst case-scenarioer». Du vil trolig ha et større behov for forsikringer, kunnskap og garantier enn en som skårer lavere.

«Åpenhets-trekket» er også interessant med tanke på at individer som skårer høyt her, er mer mottakelige for nye impulser og mindre bundet til det faste og etablerte. De er mer oppsøkende og nysgjerrige på nye trender, og de tørr å utfordre det konvensjonelle. En hypotese kan være at kvinner som skårer høyt på åpenhet, i større grad vil søke seg utenfor det klassisk normative og tilegne seg informasjon innen felt som tidligere har vært mannsdominert.

Trekket «Planmessighet» tapper egenskaper som betenksomhet, samvittighetsfullhet, prestasjonsstreben og mestringstro. Skårer du høyt her, har du gjerne høye ambisjoner og en kalkulert plan bak det du gjør. Du tilegner deg den kunnskap som trengs for å øke risikoen for suksess og minimere sjansene for fiasko. Dette er bare en kort streif innen personlighetsteori, men essensen er at vi alle er skrudd sammen litt forskjellig, og at disse forskjellene vil kunne påvirke vår subjektive fortolkning av risiko, og med det, også hvem som investerer, når og i hva.

Kultur og forestillinger i tiden

Kultur er relativt, i stadig forandring, samtidig som den kan sette spor som holdes i hevd gjennom tradisjoner og generasjonsoverføringer. For noen tiår tilbake var mannen fortsatt familiens overhode, og det lå en forventning om at han skulle forsørge og forvalte husholdningen. Kvinnen tok seg av mann og barn og holdt omsorgshjulet gående. Den økonomiske kapitalen tillå mannen, mens den sosiale kapitalen var kvinnens ansvar. Sammen komplementerte de hverandre, og det var en tydelig ansvarsfordeling og gjensidig forventning til hverandre. Til tross for å være en hemsko for kvinner hva gjelder økonomisk frihet og selvstyring, rådet det en forutsigbarhet i rollene som også skapte en viss trygghet og ro. Det ble en kilde til identitet.

Den tradisjonelle kjernefamilien med sine kjønnstypiske roller har vært oppe til revisjon de siste årene, og den moderne kvinne er nå mer uavhengig, skolert og økonomisk rustet. Kvinnen er ikke lenger bortvist til kjøkkenet, men har en egen stemme, agens og handlingsrom. Og det er nettopp dette handlingsrommet som nå skal utforskes og fylles med nytt innhold. Kvinnen er ikke lenger «født» inni en rolle, men kan selv stake ut kursen. Og denne nyervervede selvstendigheten skaper også en viss forventning om å utnytte sitt potensiale. Selvrealisere. Frihet med ansvar.

Kvinner inntar territorier som tidligere var mannsdominerte. Det er ikke lenger sementerte forestillinger i tiden som holder kvinner tilbake fra det «frie markedet» og som stenger dem ute fra det økonomiske fellesskapet. Det er, ifølge Aksjenorge, mangelen på kunnskap. Eller rettere sagt, mangelen på muligheten for kunnskap.

Det er en økende diskurs i tiden som omhandler kvinners sparepotensial, og de oppmuntres til å tørre mer og ikke være så bakpå. Aksjer er ikke lenger utelukkende assosiert med menn i svart dress, nystrøket slips og med millioner på bok. Det er ikke lenger utelukkende forbeholdt finanseliten, Stordalen og co. Sparing, finans og investeringer har blitt trendy, og fått feminine tilsnitt. Det snakkes om kapselgarderober, smart sparing og en dønn grønn, budsjettvennlig livsstil. Avkastning og risiko er ikke lenger fremmedord, og for mange er det nå like naturlig å følge Fotballfrue som «Aksje Ida», Pengesnakk og Fattig student. Økonomisk uavhengighet løftes frem som en viktig verdi for unge jenter, og den kommende generasjon er opptatt av å eie fremfor å leie.

Det råder en kunnskapstørste, og med initiativ som «Aksjekaffe» florerer det av kvinner i alle aldre som nå ønsker å lære mer og øke sin kompetanse om aksjer. Diskursen er at kvinner både bør og kan, og det oppfordres til å bidra til å tette «the gender gap» (DNB, 2020).

Aksje-Ida

Så, hvordan er ditt eget forhold til og syn på aksjer og investeringer? Trigges du av «tanken på gevinst» eller styres du av «frykten for å gå på tap/mislykkes»? Får du en dopamin-boost av å klikke hjem en bestilling inne på Nordnet, eller pipler svetteperlene frem? Og hva tror du: Er kvinner flest mindre risikosøkende? Er det den som våger mest, som alltid vinner? Er risikoaversjon alltid et onde, eller finnes det gode grunner til å holde tilbake?

Det er få absolutte svar på disse spørsmålene, men noe handler muligens om vår konseptualisering av risiko, kunnskap og kompetanse, identifikasjon og rollemodeller, personlighet og tidligere erfaringer. Presterte vi dårlig i matte på skolen, så har vi kanskje gjort det til en indre sannhet at vi ikke forstår tall, kalkyler og børsnoteringer. Vi «selvhandikapper» oss i den tro at vi aldri kommer til å få til. Vi har lav selvtillit på området, og dette hindrer oss i å klikke oss inn på Nordnet og foreta vår første aksjehandel. Vi tviholder på sparekontoen, som tross alt er bunnsolid og trygg. Status quo heller enn børstbonanza og russisk rulett.

For min egen del, ble «redningen» en kvinne jeg kunne identifisere meg med. «Aksje-Ida», med sin ikoniske rosa leppeestift, sitt smittende engasjement og sin folkelige formidling av børs, aksjer og finans, inspirerte meg til å starte mitt eget aksjeeventyr. Der jeg før kjente meg fremmed og malplassert, opplever jeg nå trygghet, entusiasme og spenning. Nordnet har blitt et like vanlig «scrolle-sted» som Instagram, Twitter og Facebook – og er blitt fast inventar på dagens agenda. Det skal med andre ord ikke kimses av identifikasjon og gjenkjennelseseffekten. Kan Ida, kan jeg. Og kan jeg, kan også du! Ikke la frykten for å gå på trynet hindre deg i å øke din kompetanse og kunnskap om aksjer og kapital. Du blir neppe styrtrik og evig lykkelig av å eie en aksje eller to, men du gir deg selv muligheten til å få mer igjen for pengene dine, til å påvirke og til å skape en endring.