Den røde elefanten i rommet

Det syn som her fremlegges, er resultatet av mange års vedholdende nysgjerrighet. Jeg er utdannet jurist og har bakgrunn fra DNB og privat næringsliv, herunder to advokatfirmaer. I 2019 stiftet jeg Advokatfirmaet Brinkmann, og en del av firmapolicyen har hele tiden vært å jobbe aktivt for likestilling i arbeidslivet, først og fremst i egen bedrift, men også på samfunnsnivå. Jeg opplever imidlertid at debatten om likestilling mangler noe essensielt, og det er mer åpenhet rundt kvinnelig syklus og det faktum at kvinner må forholde seg til vesentlige endringer i hormonnivået – hver måned.

Som leder i egen bedrift har jeg hatt fordelen av at jeg verken blir stanset eller sensurert når jeg jobber for en firmapolitikk som legger til rette for at kvinnelige arbeidstagere ikke skal føle seg utilstrekkelige. Jeg skal ikke bruke tid på å detaljforklare hvordan de hormonelle endringene i kroppen påvirker oss; den oppgaven overlater jeg til spesialister på området. Jeg nøyer meg med å fastslå at kvinner normalt opplever en endring i hormonnivået på månedlig basis. Hvordan man påvirkes, er naturligvis individuelt. Poenget er at menn ikke har en tilsvarende syklus, og derfor behøver de heller ikke å forholde seg til de utfordringene svingninger i hormonnivået medfører. En annen side av samme sak er selve menstruasjonen. Noen kvinner har kraftige blødninger og sterke smerter, andre er mer heldige. Uansett hvilken kategori man tilhører og på tvers av kjønnene, virker det å være bred enighet om at dette er noe man bare må forholde seg til. Det er en naturlig del av det å være kvinne, og sykdom er det jo i alle fall ikke. Men hvordan skal vi som samfunn bli reelt likestilte uten at noen tør å ta opp temaet?

De siste årene har jeg saumfart norsk og utenlandsk litteratur, podcaster, politiske partiprogrammer, læringsplaner i skolen og i større bedrifters likestillingspolicy uten at jeg har sett at det har vært tema noe sted. På den ene siden er det helt uforståelig, fordi det er selvsagt at det påvirker oss i hverdagen. Ingen gutt har opplevd skammen av å blø igjennom klærne i løpet av storefri, og ingen mann har noensinne opplevd skammen av å oppdage en stor flekk på stolen når man reiser seg etter et partnermøte, uansett hvilke forhåndsregler man tok før møtet startet.

På den annen side, og det er her jeg tror det store dilemmaet ligger, kan man tenke seg at det er å kaste bensin på bålet til de som mener at kvinner er «svakere» arbeidstagere enn menn, nettopp på grunn av disse ekstra utfordringene? For å sette det på spissen, ville du ha valgt en kvinnelig eller mannlig kirurg hvis faglige nivå og erfaring var helt identisk, hvis du visste at den kvinnelige kirurgen under en komplisert operasjonen i tillegg måtte håndtere menstruasjonssmerter?

Eksempelet er selvsagt direkte overførbart til min egen bransje. Grunnen til at jeg brukte kirurger i eksempelet, er at de bokstavelig talt holder pasientens liv i sine hender mens de utfører en operasjon.

Som nevnt i eksempelet er dette satt på spissen. Samtidig er det jo ikke det, fordi kvinnelige kirurger forholder seg til dette daglig. Det samme gjelder for alle andre yrker, også i mitt yrke. Jeg må tilstå at jeg lenge vegret meg for å snakke offentlig om det. Jeg kjenner på en frykt for å gi uberettiget støtte til de som mener kvinner har mindre å bidra med i arbeidslivet enn menn. I tillegg er tap av egen klientmasse en annen risiko, fordi jeg vet så altfor godt hvilken av de to kirurgene eller advokatene jeg selv ville valgt i en sak som var viktig for meg. Jeg tror dessverre ikke jeg er alene om det, og det er dette jeg så gjerne vil bidra til å endre.

Men endring er vanskelig når temaet ikke står på dagsordenen. Slik jeg ser det, må vi tørre å snakke om det for å finne gode løsninger. I et idealsamfunn bør det etter mitt syn være helt legitimt for en kvinne å beramme en hovedforhandling, en eksamen, et partnermøte eller andre viktige prestasjoner så det passer inn syklusen. Utenkelig! tenker du kanskje. Men da oppfordrer jeg deg til å ta et oppgjør med hvorfor det fremstår som en skjemmende tanke.

Arbeidslivet slik vi kjenner det i dag, er skapt av menn, for menn. Forenklet sagt kan vi si at mannens syklus følger solen med sine 24 timer og kvinnens syklus følger månen med ca. 28 dager. Gjennom århundrer, kanskje årtusener, er det mannen som har satt premissene for arbeidslivet. Da kvinnens deltagelse i arbeid utenfor hjemmet ble aktuell, var hennes eneste mulighet å tilpasse seg og å fremdyrke sine maskuline egenskaper, også når det underveis i syklusen var direkte naturstridig. Det gjøres fortsatt, uten at det blir snakket om. Jeg forsøker på ingen måte å undergrave de maskuline verdier, samfunnet er selvsagt avhengig av balanse og en viss kontinuitet for å skape fremdrift. Jeg forsøker heller ikke å gjøre yrkesaktive kvinner til martyrer. Poenget er ganske enkelt at det lenge var slik at kvinner som ville delta i yrkeslivet på lik linje med menn, ble sett ned på. På tross av gode prestasjoner ble de oversett og forbigått, og de ble trakassert uten annen grunn enn at de ikke var menn. Heldigvis var disse kvinnene mange nok og de holdt ut lenge nok, og underveis banet de vei for at dagens ungdom ser det som selvsagt med lik rett på utdanning og yrkesvalg, uavhengig av kjønn. Hadde de klart det uten hjelp fra resten av det fremtidsrettede samfunn? Neppe.

På samme grunnlag mener jeg det nå er på tide at det legges til rette for en bedre opplysning av den feminine syklusen i grunnskolen. Er det meningen at den mannlige delen av befolkningen ikke skal lære om kvinners syklus og hvordan den påvirker oss? Neppe. Hvordan likestilling ser ut i en ideell verden, er etter mitt syn nært forbundet med om samfunnet er modent for en bevisstgjøring rundt kvinners syklus. Jeg har forståelse for at det kan virke sært å ta opp i sammenheng med yrkesliv, men jeg synes ikke det vil være rettferdig å avskrive temaet uten en offentlig debatt. Selv er jeg av den klare oppfatning at det er på tide at det også er rom for en profesjonell debatt om dette emnet.

Som mennesker formes vi av det vi lærer i ung alder, og det er uforståelig at emnet ikke er viet mer oppmerksomhet i grunnskolens læreplan. Vi kan ikke forvente full likestilling før den delen av befolkningen som har en 24-timerssyklus, har nok kunnskap om den andre halvdelens utfordringer knyttet til sin syklus.

Vi lever i en verden som på mange måter fremstår som et idealsamfunn for kvinner sammenlignet med tidligere tider. Samtidig er det ikke en mulighet for yrkesaktive kvinner å fristilles resten av samfunnet en kort periode hver måned. Sannsynligvis er det heller ikke ønskelig, men forhåpentligvis har denne fremstillingen gjort det klart at kvinner gjennomgår uunngåelige endringer i løpet av en fireukersperiode. Disse endringene innebærer at våre forutsetninger for å utføre arbeidet best mulig, endres i løpet av samme periode. Gjør det kvinner til dårligere arbeidstagere? Absolutt ikke. Så lenge man er bevisst hvilken del av syklusen man befinner seg i, kan man tilrettelegge for å yte på topp gjennom hele perioden.

Selv har jeg lyktes med å etablere en policy i egen bedrift, med et overordnet mål om at i Advokatfirmaet Brinkmann skal kvinnelige medarbeidere være frie til å legge opp arbeidsmåneden etter egen syklus uten å måtte føle seg som underyter i perioder. Da kan alle være trygge på at vi ikke er mindre fokuserte enn våre mannlige kollegaer når det gjelder som mest. Det gjenstår imidlertid å se hvordan dommeren takler at en sak ikke kan berammes til foreslått tidspunkt fordi det ikke passer inn i den månedlige syklusen…