De store små tingene

Jeg hadde klart å stå i det lenge, fra mars til oktober, dette skulle jo gå bra, vi skulle komme oss gjennom det. Vi hadde jo tross alt klart å gi ut to utgaver av AW i løpet av denne tiden, og vi hadde loset de andre selskapet gjennom pandemien. Det var først etter en telefonsamtale med en kollega, som ønsket å ta opp noe om arbeidssituasjonen, at jeg ble vippet av pinnen. Jeg husker fortsatt det øyeblikket, da jeg stod på et møterom på kontoret, kikket ut av vinduet med tårer i øynene og ringte samboeren. «Hvordan kan noen ta opp dette nå? I den situasjonen vi er i!?» hulket jeg. Forespørselen fra kollegaen min var i grunn grei nok, den. Men jeg var ikke i stand til å ta det innover meg. Jeg var helt lammet. Den dagen bestilte jeg legetime – og det var langt på overtid.

Krisen som krevdes

Noe skjedde med meg den dagen i oktober. Jeg tror jeg mistet en del av den jeg trodde jeg var. En del av identiteten min. Jeg har en stor del av identiteten min i det jeg jobber med. Jeg syns det er gøy å jobbe. Jeg har gjort deler av min hobby om til noe jeg kan leve av – og jeg gjør det jeg ønsker å holde på med. Men så skjedde det altså noe. Den Anna jeg vanligvis er, som jeg liker, var ikke der lenger. Hun med masse pågangsmot, omsorg, engasjement og handlekraft. Det var som om noen av de egenskapene jeg likte best med meg selv, bare forsvant. Bortevekk. Jeg orket ikke å forholde meg til noe. Ikke en mail, ikke en forespørsel, ikke engang en SMS fra en god venn. Likevel var det nettopp det jeg måtte – forholde meg til ting, selv om jeg var helt utladet og hudløs.

På det tidspunktet startet en ny reise, som skulle ta mye lengre tid enn jeg så for meg. Jeg er en svært utålmodig sjel, og jeg ville helst at legen skulle si en dato for når jeg skulle være tilbake. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor teamet, som nå måtte “klare seg sjæl”. Etter hvert førte pandemien til en skilsmisse fra min business-partner i Danmark, en ny nedstenging førte til nye permitteringer, og selv om jeg var sykemeldt, måtte jeg forholde meg til viktige ting, som jeg ikke kunne overlate til noen andre. På samme tid mistet jeg et familiemedlem, og prosessen med NAV skulle vise seg å ta over seks måneder, siden jeg både var leder og den sykemeldte.

Dette er ikke en tekst om hvor kjipt det siste året har vært. Den handler om hva året førte til. For noen ganger kreves det en krise for å tvinge fram en endring. For selv når jeg tenker tilbake på alle de bølgedalene jeg har vært i, over lengre tid, kan jeg ikke unngå å ta med de positive endringene de har medført. Det er dem jeg tar med meg videre. Selv om jeg fint kunne vært foruten de mørkeste dalene, har jeg nå lært hva jeg tåler og ikke tåler. Ikke minst har jeg innsett hvor mye jeg kan få til, selv i vanskelige perioder.

De grunnleggende spørsmålene

Under et samlivsbrudd for en del år siden, stilte jeg meg spørsmålene: Hva må jeg ha? Hva ønsker jeg? Hva kan jeg leve med og hva kan jeg ikke leve med? Jeg hadde gjort meg en del tanker og erfaringer etter seks års samliv. Den gangen gjaldt det spørsmål rundt hvem jeg ønsket å dele livet mitt med. Denne sommeren har jeg dykket nedi og pirket borti meg selv for å finne svarene på disse spørsmålene.

Jeg begynte med de grunnleggende behovene. Man må spise, sove, bevege seg og ha tak over hodet. Man skulle tro at disse behovene var enkle å dekke, men jeg har tatt meg selv i å forsømme flere av dem. Jeg har ofte glemt å spise fordi jeg har vært altfor fokusert på jobb. Jeg har hatt søvnløse netter fordi tankene har surret og kroppen har vært i stressmodus. Jeg har vært lenket til kontorstolen eller senga og ikke hatt tid eller energi til å trene. Mat, søvn, bevegelse – forsømt. Heldigvis hadde ikke taket over hodet forsvunnet, men likevel. Skjerpings.

Utover å dekke de grunnleggende behovene, hva ønsker jeg meg? Hva ønsker jeg å fylle dagene med? Jo, jeg ønsker en jobb som engasjerer meg, hvor bidraget mitt betyr noe, og at jeg har ansatte som jeg gleder meg til å se hver dag. Check! Jeg ønsker å ha tid med venner og familie – og dele de gode opplevelsene med folk jeg er glad i. Check!

Hva kan jeg leve med? Jeg kan leve med at jobben er altoppslukende i perioder, og at det er visse tider i løpet av året som er travle. Stress kan også være sunt, i en begrenset periode. Positiv travelhet, som Cecilie Thunem-Saanum kaller det.

Hva kan jeg ikke leve med? Jeg kan ikke leve med å gå på kompromiss med mine egne verdier og hva som er viktig for meg. Jeg kan ikke leve med å neglisjere egne behov. Og jeg kan bokstavelig talt ikke leve uten mat og søvn.

De små tingene

Det tar store mengder tid og krefter å komme seg etter en slik periode. Alt er et eneste stort kaos, og man har ikke peiling på hvor man skal begynne å rydde. Så jeg startet med de små, konkrete tingene.

Samboeren min og jeg begynte med en lek, inspirert av The Minimalists, som gikk over en måned. På dag én skulle vi kvitte oss med én ting, på dag to skulle vi kvitte oss med to ting, og så videre. Det startet med en lykt vi aldri bruker, som bare sto og samlet støv. Så et par klesplagg vi aldri bruker, så gikk vi løs på kjøkkenet. Vi ble overrasket over hvor mange ting vi har, som ikke gir oss noe som helst – som bare er der.

Om ikke gjenstanden var nyttig eller ga meg glede, kvittet jeg meg med den. En bukse som var relativt ny, som jeg hittil hadde tenkt at jeg måtte ha, donerte jeg bort. Det samme gjorde jeg med en julegave jeg fikk i fjor. Iskaldt, nådeløst og helt nødvendig. Og jeg holder fortsatt på. Tingene som bare tar opp plass i livet mitt og hjemmet mitt, alt rotet, må vekk. Tingene jeg verdsetter, som får meg til å føle meg bra, tar jeg vare på. Og jeg tar faktisk vare på dem, vedlikeholder dem eller sender dem på reparasjon.

Jeg skal ikke tilbake

Det virker banalt. Men å rydde opp i disse tingene har også hjulpet meg med å rydde i tankene og klarne hodet. Jeg har plukket livet mitt fra hverandre, forsøkt å se brikkene hver for seg. Hva bringer de ulike brikkene inn i livet mitt? Jeg har også forsøkt å legge opp hverdagen slik at den passer best for meg, og ikke for alle andre. Og jeg gir meg selv tid til å gjøre det som gir mening. For meg.

Nå har jeg gleden av å si at jeg har både energi og engasjement igjen. Men jeg er ikke tilbake. Det ønsker jeg heller ikke å være. Jeg skal framover. Jeg vil ta med meg erfaringene av å ha møtt veggen, reist meg igjen, si takk for lærdommen og gå videre, ett skritt av gangen. Jeg vet kanskje ikke helt hvor jeg skal ennå. Men jeg nekter å snu og gå tilbake.