Skriver bok om sykefravær: – Vi trenger en endring av systemet

Hvorfor har kvinner så mye høyere sykefravær enn menn i et av verdens mest likestilte land, med høy sysselsettingsgrad og rause permisjonsordninger? Og hvorfor handler debatten stort sett om hvordan vi kan få de syke kvinnene tilbake i jobb – ikke hva som er årsakene til sykefraværet? 

Dette er spørsmål som Unn Therese Omdal stiller i boka «Sykefraværsparadokset» som kommer ut til høsten. Og selv om hun ikke sitter med alle svarene enda, er konklusjonen klar: Vi trenger en grunnleggende endring av hvordan vi innretter samfunnet og arbeidslivet. 

Sykemeldt for utbrenthet 

Den tidligere Arbeiderpartipolitikeren og firebarnsmoren Unn Therese Omdal har selv erfart hva høyt press over tid kan gjøre med kroppen. I 2015 opplevde hun å gå i veggen og bli sykemeldt på grunn av stress – selv om hun underviste i både stressmestring og mindfulness selv. Det ble utgangspunktet for boka «Diagnose: flink pike – et personlig oppgjør med prestasjonssamfunnet». 

– Boka var egentlig ganske individfokusert, og handlet om hva jeg eventuelt kunne ha gjort annerledes for å unngå å bli utbrent, som å bli flinkere til å sette grenser og den type ting, sier hun. 

Unn Therese kjente at hun ville utforske sykefraværet videre, denne gangen på systemnivå. 

– Det ikke går an å peke på den sykemeldte kvinnen og si «skjerp deg», eller bare endre sykelønnsordningen. Vi er helt nødt til å sette dette inn i et samfunnsperspektiv. Målet med «Sykefraværsparadokset» er nettopp å se problemstillingene i sammenheng, forteller Unn Therese og fortsetter, tydelig engasjert:

– Det forundrer meg at politikerne ikke egentlig spør hvorfor kvinner er så mye sykemeldte, men i stedet peker på enkle løsninger. Det kan jeg si nå som jeg ikke lenger er politiker selv, humrer hun. 

Kvinnehelse er nøkkelen

Omdal tror kunnskap om kvinnehelse er nøkkelen til å forstå kvinners høye sykefravær. 

– Vi har dessverre for lite kunnskap om kvinnehelse, for lite forskning på kvinnehelse, temaet er politisk underprioritert, og det har lavere status. Alt dette kom frem i Kvinnehelseutvalgets innstilling. 

Hun forteller at de «klassiske kvinnesykdommene», som migrene, ME og fibrobyalgi er nederst på rangstigen hos leger og annet helsepersonell. 

Tror du den uformelle rangeringen av sykdommer påvirker hvilke pasientgrupper som får størst ressurser og best oppfølging? 

– Uten tvil. Lidelser som er vanskelige å diagnostisere, og som ofte gir kroniske smertetilstander, er vanligere hos kvinner enn menn. Dessverre forskes det for lite på disse tilstandene.

I arbeidet med boken har mange kvinner har tatt kontakt med Unn Therese og fortalt sine historier. Fellesnevnerne er mangelfull forståelse og tilrettelegging i arbeidslivet og i møte med helsevesenet. 

– Mange kvinner biter tennene sammen og tenker at de bare må stå i det, sier Omdal og trekker frem et eksempel hvor en sykepleier med endometriose ba om ekstra tilrettelegging på jobben, blant annet ekstra toalettbesøk og tilgjengelige bind: 

– Svaret fra arbeidsgiver var 'nei – det er ikke vårt ansvar'.

Et arbeidsliv skreddersydd for menn

Kan vi tenke på kvinnesykdommene som et symptom på hvordan vi har innrettet samfunnet vårt og arbeidslivet? 

– Absolutt, det er i alle fall min hypotese. Det er jo et arbeidsliv som er skapt for å passe menn på 50- og 60-tallet, da kvinner fortsatt var hjemmeværende. Og så har vi i tillegg et veldig kjønnedelt arbeidsmarked.

På hvilken måte påvirker et kjønnsdelt arbeidsmarked sykefraværet? 

– Vi ser det tydelig innenfor HMS, for eksempel, som primært er utviklet for bransjer som driver med produksjon og industri, typiske manneyrker med høy verdiskapning. Siden kvinnebransjer som helse og renhold regnes som mindre verdt og har lavere status, har det blitt fokusert mindre på kvinners rett til HMS. 

Omdal trekker frem emosjonell belastning som noe HMS ikke tar høyde for. 

– Å jobbe med mennesker og gi omsorg fører ofte til emosjonelt stress. Det er en annen og mindre konkret type belastning enn om du jobber i bygg- og anleggsbransjen og skader deg på byggeplassen, men ikke desto viktig å snakke om, sier Omdal. 

Hun tror det som velter lasset for mange kvinner, er summen av belastningene. 

– Kvinner gjør fortsatt mer husarbeid enn menn og tar ansvar for det tredje skiftet, altså alt som skal følges opp av smått og stort for å få familielivet til å gå rundt. I tillegg vet vi at kvinner tar de største omsorgsoppgavene, forteller Unn Therese. 

På nivå med Italia

– Min første bok heter «Diagose: flink pike», men den kunne like gjerne hett «Diagnose: sykt samfunn». Tempoet er for høyt til at vi klarer å henge med, sier Omdal.

Hun trekker frem de rekordlave fødselstallene som en reaksjon på et samfunn og arbeidsliv som bare akselererer. 

– Før snakket vi om Italia, og at det fødes så få barn der. Nå er vi på nivå med Italia for ti år siden. Jeg tenker det er en protest mot at det er for hektisk, det er ikke rom for å klare å ha den roen i familielivet som folk trenger.

Omdal nevner barselsomsorgen som et eksempel på et område hvor målet om effektivitet råder, på bekostning av kvinnehelse. 

– En kvinne som nettopp har født, som skriver ut etter maks 24 timer, det er hårreisende. Spesielt når du er førstegangsfødende og sitter der alene med en nyfødt baby som du knapt vet opp ned på. Før hadde vi storfamilien til å hjelpe til, sånn er det ikke lenger. Men da trenger vi en velferdsstat som faktisk kan ta vare på oss. 

Hun understreker at det ikke er noe motsetningsforhold med å jobbe og å ha et godt familieliv, men tror tilrettelegging er helt avgjørende. 

– Arbeid utrolig viktig, men det skal ikke gå bekostning av å kunne klare å ha et godt familieliv. Vi må ha forståelse for at livet har ulike faser, for eksempel havner mange kvinner i en ny omsorgsrolle når foreldrene blir gamle. Disse fasene må vi tilrettelegge bedre for. 

– Slik det er nå styrer vi samfunnet etter verdier som verken fremmer helse eller livskvalitet. Klarer du ikke å henge med på karusellen, så «shame on you», sier Unn Therese. 

Moralske pekefingre

Norge er eneste land med full lønn under sykdom, og samtidig har vi høyest sykefravær i verden. I høst så vi en ganske omfattende debatt om det norske sykefraværet og sykelønnsordningen, hvor blant annet partiet Venstre tar til orde for å endre ordningen. 

Kan det høye sykefraværet tyde på at en del utnytter systemet og tar seg «en tredagers»?

– Jeg har fått spørsmål om jeg er naiv, sier Omdal lett oppgitt. 

– Selvfølgelig finnes det noen som tar seg en sykemelding når det er fint vær. På samme måte som enkelte snylter på skatten eller sniker på bussen. Gratispassasjerer vil finnes i ethvert system. Men jeg velger å tro at 99 prosent er borte fra jobb fordi de faktisk er syke, sier hun og fortsetter: 

– Det er mye snakk om at vi må ha en holdningsendring. Jeg er veldig kritisk til budskapet om at kvinner spesielt må skjerpe seg. Der kommer de moralske pekefingrene. Mange er sykemeldt på grunn av en stor kompleksitet i sine kvinnehelse- og familieliv, og det å gi dem enda mer dårlig samvittighet og skam, det er ikke veien å gå. 

Bør vi i stedet frede sykelønnsordningen? 

– Jeg skal ikke uttale meg bastant om det, men jeg tror i alle fall ikke folk blir friskere av å miste en dag med lønn, eller tvinge seg selv på jobb selv om du er syk, sier Unn Therese. 

Noe må gjøres, men hva?

Hvordan kan vi innrette arbeidslivet og samfunnet vårt slik at det fremmer helse og livskvalitet? Det er tusenkronersspørsmålet som Unn Therese Omdal prøver å finne svar på i «Sykefraværsparadokset». 

 – Hovedutfordringen er at det ikke finnes én enkel løsning siden årsakssammenhengen er så kompleks. Ambisjonen min er å komme med forskjellige punktvise forslag til løsninger på ulike nivåer, både med tanke på kvinnehelse og helsefremmende arbeid på individ- og samfunnsnivå, sier hun. 

Forslaget om firedagers arbeidsuke hentes frem innimellom før det legges tilbake i skuffen – tror du det kunne funke? 

– Vi må snu alle steiner. Firedagersuka, eller sekstimerdagen, blir sett på som utopisk venstresideretorikk, men jeg tror det kunne vært en måte å få flere til å orke å stå lenger i arbeid, og få ned sykefraværet. 

Omdal forteller at mange kvinner nå i stedet velger å jobbe redusert, med de konsekvensene det har, blant annet for lønnsutvikling og pensjonsrettigheter.

– Vi ser det spesielt tydelig i helsevesenet, hvor krevende turnusarbeid og nattjobbing fører til slitasje både mentalt og fysisk. For å beholde helsa og samtidig orke å stå i jobb, jobber mange 80 prosent. Hva om vi i stedet kunne se på tilrettelegging av turnusen eller arbeidsuka, spør Omdal. 

Hun tror endringer vil tvinge seg frem etterhvert, spesielt fordi sykefraværet har en betydelig prislapp.

– Den årlige kostnaden er rundt 70 milliarder. Tenk om vi hadde klart å rigge samfunnet annerledes og redusert sykefraværet med for eksempel fem prosent! Det er mye penger som vi kunne brukt til helsefremmende tiltak i stedet. 

Tror du vi en gang kommer dit som samfunn at det blir like fint å jobbe som å danse? 

– Det er i alle fall lov å håpe. Men det vil kreve politikere med mot til å løfte blikket – og vilje til å investere i menneskene, avslutter Unn Therese.